historie
Den greske historieskriverenHerodot regnes som «historiens far».
Historie er vitenskapen som studerer det som har skjedd, ved å granske og fortolke materiale (kilder) fra tidligere tider, for eksempelpergamenter, avisartikler,håndskrifter, lydopptak eller gjenstander. Dette materialet kan ta form av både beretninger (fortelling om noe som har skjedd) og levninger (uttrykk for tiden det ble til i).
Studiet av levninger og beretninger kan være viktig for å forstå menneskets levekår innen en gitt tidsperiode, hvordan disse levekårene har endret seg, og stadig endrer seg. Studiet av historien belyser også politiske, materielle,demografiske, sosiale og naturlige forandringer, og søker å forstå hvorfor disse endringene har skjedd. Forståelsen av historien gir også viktige perspektiver til forståelsen av vår egen tid, og kan også gi perspektiver på forventningene til framtiden.
Antagelser om hva som hadde skjedd dersom det som skjedde, ikke hadde skjedd, kalleskontrafaktisk historie.
Avgrensing
Menneskets historie deles gjerne inn ihistorisk ogforhistorisk tid. Forhistoriske tider (perioderutenskrift) hører inn underarkeologien. En rekke spesialområder somlitteraturhistorie, utdanningshistorie eller krigshistorie danner vitenskaper for seg. Det er ingen klar grense mellom de forskjellige grener av historisk vitenskap, heller ikke mellom denne ogsamfunnsvitenskapelige fagfelt somsosiologi ogrettsvitenskap. Den som arbeider med historie, må også ofte ta i bruk kunnskap fra hjelpedisipliner somkulturhistorie ogidéhistorie.Medisinhistorie og naturhistorie kan på sin side bruke kunnskap fra medisinens og naturvitenskapens fagfelt. Historikere arbeider med andre ord oftetverrfaglig.
Den norske historikerenOttar Dahl definerer historieforskningens emneområde som «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevante til sosial menneskelig atferd».
Metode
Kilder
Historieforskningens materiale kalleshistoriskekilder. Som regel bruker historikerne skriftlige kilder, men de kan også benytte muntlige kilder ellerarkeologisk gjenstandsmateriale. Man skiller mellom såkalte primærkilder og såkalte sekundærkilder. En primærkilde er en gjenstand, en tekst, et lydopptak eller annen informasjon som stammer fra den tiden som blir undersøkt. En sekundærkilde er en kilde som bygger på primærkildene.
Kildene kan brukes på to måter. Alle typer kilder kan brukes somlevninger, det vil si som dokumentasjon om sin egen opphavssituasjon. Skriftlige kilder utnyttes somberetninger når man gransker innholdet i den fortellingen som er nedskrevet.
En beretning er en fortelling om det som skjedde eller om selve begivenheten, for eksempel en øyenvitneskildring eller en andrehåndsberetning. En øyenvitneskildring beskriver for eksempel forklaringen til en som har vært vitne til en kriminell handling. Politiets rapport fra åstedet er da å forstå som en andrehåndsberetning. Det som forteller om situasjonen som kilden har blitt til i, kalles levning. Er politiets rapport skrevet på pc eller for hånd? Er det skrevet i et skjema eller i prosaform? Levningen forteller da noe om den som skrev forklaringen.
Beretninger kan avvike sterkt fra virkeligheten, og krever derfor en nøyaktig prøving og vurdering.Kildekritikk utgjør derfor et av de viktigste leddene i den historiske forskningen.
Historiografi og hjelpevitenskaper
Historiografi er på sin side læren om historiefagets egen historie. For historikere er derfor innsikt i historiografi en viktig del av kunnskapsfeltet.
I nær tilknytning til den stadige skjerpelsen av de metodiske kravene innen historiefaget har man utviklet en rekke hjelpevitenskaper, somkronologi (læren om tidsregningen),paleografi (omskriftartene og deres utvikling),diplomatikk (studiet avdiplomer; eldre dokumenter, særlig brev) og sfragistikk (læren omsegl).
Historikk
Som metodisk arbeidende vitenskap går historiefaget tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Den tyske historikerenLeopold von Ranke (1795–1886) regnes ofte som grunnleggeren av det moderne historieforskning. Historieskrivningen har imidlertid tradisjoner tilbake tilantikkens Hellas med historieskriverneHerodot ogThukydid.
Fra de greske ogromerske historikere ioldtiden viamiddelalderens historieskrivere somGregor fra Tours,Snorre Sturlason ogJean Froissart og frem tilopplysningstiden, hvor blant andreVoltaire,Henry Thomas Buckle og William Lecky forsøkte å finne «lover» i historien, kan man tale om en ubrutt linje frem til moderne kritisk forskning. Innenfor moderne historieforskning er det utviklet en rekke ulike retninger og skoler, som både harideologiske ogmetodiske forskjeller.
Historie som universitetsfag i Norge
Historie er et av de eldste universitetsfag i Norge, og har røtter tilbake til første halvdel av 1800-tallet. HistorikerneRudolf Keyser (1803–1864) ogPeter Andreas Munch (1810–1863) ble ansatt ved Universitetet i Oslo i henholdsvis 1829 og 1837, og forsket basert på vitenskapelige standarder. Keyser og Munch ble kjente for den såkalte «innvandringsteorien», som gikk ut på at nordmenn hadde innvandret til Skandinavia fra øst og nord, inn i et lite befolket område som skulle bli Norge og Nord-Sverige. Keysers og Munchs etterfølgerErnst Sars (1835–1917) så på historien somevolusjon.
På 1900-tallet har interessen forøkonomisk historie ogsosialhistorie blitt representert av blant andreHalvdan Koht ogEdvard Bull, som bygger påKarl Marx'materialistiske historieoppfatning. Historikeres tolkning er ofte betinget av forståelseshorisont og historikerens bakgrunn, og politiske og kulturelle forutsetninger ligger ofte til grunn for ulike lesninger av historisk materiale. Dette bidrar til ulike forståelser av historiske hendelser.
I tiden etterandre verdenskrig har historikerne tatt opp flere nye temaer og innfallsvinkler. Viktige nye studieområder har værtdemografi (fra 1960-årene),internasjonal historie (fra 1970-årene) og mentalitetshistorie (fra 1980-årene). Som en reaksjon på eldre historieskrivings fokusering påstaten og samfunnets øverste sjikt (historie ovenfra), har mange historikere skrevet historien nedenfra, som agrarhistorie, arbeiderhistorie,kvinnehistorie, minoritetshistorie og lignende. Historieskriving nedenfra søker å ivareta allminnelige menneskers perspektiver, liv og hverdag, heller enn å forstå historien på makthavernes prinsipper.
I de senere årtier harøkonomiske,politiske ogfilosofisketeorier somliberalisme,dialektisk materialisme og til en viss gradpostmodernisme tilført historiestudiet rike impulser. Dessuten har påvirkningen frasamfunnsvitenskapene vært betydelig. Parallelt med utviklingen av historisk forskning er det skjedd en sterk utbygging avarkivene, som nå i stor utstrekning er blitt tilgjengelige for historiske undersøkelser.
Historie som skolefag i Norge
Historie ble for første gang innført som selvstendig fag i skolen i Norge gjennom skoleloven i 1860. Igrunnskolens opplæring er faget nå en del av samfunnsfaget, og ivideregående opplæring har det status som eget fag.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Burke, Peter:What is cultural history?, 2004, isbn 0-7456-3074-x
- Collett, John Peter, Historien om Universitetet i Oslo, 1999..
- Dahl, Ottar:Grunntrekk i historieforskningens metodelære, 2. utg., 2002 (U-bøkene), isbn 82-00-03217-5
- Egaa Kristensen, Bent:Historisk metode : en indføring i historieforskningens grundlæggende principper, 2007, isbn 9788741250458
- Kaldal, Ingar:Historisk forsking, forståing og forteljing, 2003, isbn 82-521-5749-1
- Kjeldstadli, K.:Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget, 2. utg., 1999, isbn 82-00-12924-1
- Sandmo, Erling.Tid for historie. En bok om historiske spørsmål, 2015.
- Skrevet av:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer (1)
skrevTor-Ivar Krogsæter
Jeg savner i denne artikkelen en entydig, innledende definisjon på hva historie som fagfelt er, jamfør måten artikkelen «arkeologi» innledes.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
