Hermetisk filosofi er betegnelse fordoktriner og livssyn som ble utlest av de hermetiske skrifter, en skriftsamling fra de første tre århundrer evt. som ifølge tradisjonen skulle stamme fraHermes Trismegistos, gudenes skriver og skrivekunstens mytiske opphavsmann. Begrepet brukes også generelt om kunnskap som er holdt skjult for allmenheten.

De hermetiske skrifter røper påvirkning både fra gresk, romersk og egyptisk kultur og religion. GjennomMarsilio Ficinos latinske oversettelse rundt 1460 fikk de en viss innflytelse pårenessansen, blant annet påGiordano Bruno. Samlingen består av skrifter av til dels magisk ogokkult tilsnitt omastrologi,alkymi og medisin foruten (mindre folkelig) omteologi ogfilosofi. Det endelige mål for den hermetiske filosofi var å bidra til en guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom de kunnskaper den hermetiske filosofi forvaltet.

Nyere forskning har påpekt retningens betydning for fremveksten av modernenaturvitenskap, særlig gjennom forbindelsen mellom den hermetiske filosofi og den sterke religiøse interesse blant forskere på 1600-tallet, således av Frances A. Yates iThe Rosicrucian Enlightenment (1975) ogGiordano Bruno and the Hermetic Tradition (2002). Dette er i tråd med de tendenser i moderne vitenskapsfilosofi som betoner ikke-rasjonalistiske innslag og motiver i utviklingen av vestlig vitenskap som derved fremtrer som mindre dominert av «ren» fornuft enn man tidligere gjerne ville tro.