Diadokenes epoke var forbi (Ptolemaios døde i år 283 fvt.; Selevkos døde tre år senere). Nå fulgteepigonene (etterkommerne). De territoriale statsdannelsene fant en labil likevekt. Under sin nye konge, fram til år 239 fvt., ble Makedonia konsolidert, men Antigonos' grep om Hellas ble truet da Athen,Sparta og andre byer allierte seg med Ptolemaios i den såkaltechremonideiske krig som pågikk i perioden 266–263 fvt. Krigen endte med seier for Antigonos, selv om ptolemaierne, som hadde en sterk flåte, beholdt Kypros og støttepunkter iEgeerhavet og forble hans rivaler der.

I Hellas fantes det på 200-tallet fvt. to stammeforbund; detaitoliske forbund i Midt-Hellas og detakhaiske forbund påPeloponnes. Også på 200-tallet fvt. var det kriger mellom de greske statene, mens Makedonia var ute etter å sikre seg overtak.

I Asia var Selevkos' sønnAntiokhos 1 fram til år 261 fvt. en stor bygrunnlegger som helleniserte store områder. Men selevkidenes rike ble redusert i løpet av 200-tallet fvt. I det vestlige Lilleasia gjordePergamon seg selvstendig rundt år 260 fvt., og de østlige delene av riket (Iran og området frem til Indus) løsrev seg under partherne i år 248 fvt.Baktria i Sentral-Asia fortsatte som selvstendig rike med gresk-makedonske herskere fra år 250 fvt. (seGresk-baktriske rike). I Egypt førtePtolemaios 2 Filadelfos fram til år 246 fvt. et glansfullt regime og støttet kunst og vitenskap. Strid mellom ptolemaierne og selevkidene om det fruktbare Koile Syria var et gjennomgangstema på 200-tallet fvt., men også senere i de såkalte syriske kriger.

I Hellas ble Makedonias kongeFilip 5 (221–179 fvt.) trukket inn i krig mot det aitoliske forbund og Sparta gjennom forbundsfellekrigen som pågikk i perioden 220–217 fvt. Da han ble truet av romerne iIllyria, allierte han seg medHannibal, mens aitolerne sikret seg romerne og Pergamon som allierte mot Filip. Filip hadde forøvrig støtte fra det akhaiske forbund underFilopoimen under den første makedonske krig i perioden 215–205 fvt. Krigen førte imidlertid ikke til noe resultat, men Roma var nå blitt en maktfaktor i Østen, stort sett støttet av Pergamon, Egypt, Rhodos og Athen. Makedonia og selevkidene var fiendtlige, og grekerne forsøkte å manøvrere mellom makedonerne ogromerne.

I den andre makedonske krig i perioden 200–196 fvt. rykket romerne inn i Hellas, noe som førte til at Filip ble stående alene og ble slått ved Kynoskefalai i år 197 fvt. Året etter proklamerte romerenTitus Quinctius Flamininus grekernes frihet. Makedonia ble vingestekket, og Filip måtte bli romernes forbundsfelle.

I Asia gjenopprettetAntiokhos 3 (223–187 fvt.) selevkidenes autoritet over store områder i Østen. I år 196 fvt. dro han over til Thrakia, ble trukket inn i grekernes stridigheter og gjorde sammen med det aitoliske forbund et mislykket forsøk på å «befri» Hellas fra romernes innflytelse. Året etter ble han slått av romerne, og i år 188 fvt. ble det sluttet fred mellom Antiokhos og Roma i Apamea i Syria. Roma var nå blitt den dominerende makten i det østlige Middelhav. DaAntiokhos 4 Epifanes hadde tatt kontrollen i Egypt og latt seg krone i egypternes gamle hovedstadMemfis, tvang romerne ham til å forlate landet i år 168 fvt.

Filip 5 døde i år 179 fvt., og kongen av Pergamon fikk romerne til å erklære sønnenPersevs krig i år 171 fvt. I slaget ved Pydna i år 168 fvt. viste igjen de romerske legionene seg overlegne mot den makedonskefalanks (tredje makedonske krig). Makedonia ble delt i fire og det aitoliske forbund ble oppløst. Ledende grekere, blant dem historikerenPolyb, ble ført til Roma. Etter at en «falsk Filip» (Andriskos) hadde reist makedonerne til kamp mot romerne, annekterte de landet i år 148 fvt. og gjorde det til romersk provins (fjerde makedonske krig). Grekernes siste reisning, ledet av det akhaiske forbund, førte til forbundets oppløsning,Korints ødeleggelse og massedeportasjon av ledende grekere til Roma. Hellas ble et protektorat under Makedonia i år 146 fvt.

Romerne fikk Pergamon som testamentarisk gave i år 133 fvt. og utvidet deretter gradvis sitt herredømme i Lilleasia inntil de fra 80-årene fvt. kom i krig med parterne i Iran og Mesopotamia. De hadde gjennom årtier redusert selevkidenes rike fra øst, slik at selevkidene nå nærmest var et lokalt syrisk dynasti. Romerne ble stående som forsvarere av den hellenistiske verden mot «barbarene». Pompeius gjorde Syria til provins i år 63 fvt.

Ptolemaiernes rike hadde, tross dynastiske stridigheter og indre uro, vært den mest stabile staten, forankret i eldgamle tradisjoner og relativt klart lokalt avgrenset.Kleopatra 7, den siste ptolemeiske herskeren, forstod at hun bare kunne hevde seg og sitt rikes interesser med hjelp av romerne. Hun lyktes både medCaesar ogAntonius, men etter nederlaget ved Actium(Aktion) i år 31 fvt. begikk hun selvmord, ogOctavian kunne legge Egypt inn underdet romerske imperium i år 30 fvt.

Nesten all prosalitteratur fra hellenismen er gått tapt, det gjelder filosofien, retorikken og historieskrivningen (medPolyb som et viktig unntak). Til litteraturformer som vesentlig tilhører hellenismen regner man biografier, memoarer og reisebeskrivelser; man begynte også å skrive romaner.

Hellenistisk diktning stod i skyggen av klassisk diktning, men teller navn som komedieforfatterenMenander, hyrdedikterenTheokrit, lyrikerenKallimakhos og eposdikterenApollonios fra Rhodos.

I det ptolemeiske Alexandria gjorde man til gjengjeld store vitenskapelige landevinninger som langt overgikk alt man hadde prestert i klassisk tid, og som gjør hellenismen til en viktig periode i vitenskapens historie. Høydepunktene er representert ved matematikerneEvklid ogArkimedes, astronomenAristarkhos fra Samos (det heliosentriske verdensbilde) og geografenEratosthenes. Også medisinen gjorde store fremskritt.

Det ble gjort oppfinnelser og mekaniske innovasjoner, blant annet automater (som en enkel dampdrevet døråpner) og beleiringsmaskiner. En meget avansert, astronomisk kalkulator er funnet i et skipsvrak utenfor øya Antikythera i Egeerhavet. Men i samfunnet manglet kunnskap og interesse for praktisk utnyttelse og teknologisk utvikling.

Med sittMuseion skapte Ptolemaios forutsetningene for et fruktbart forskningsmiljø. I dets bibliotek ble all tilgjengelig gresk litteratur samlet og håndskriftene katalogisert; senere ble det laget et lignende bibliotek i Pergamon. Dette ga støtet til en omfattendefilologisk og kritisk beskjeftigelse med store deler av den klassiske litteraturen. Ledende aleksandrinske filologer var Zenodot,Aristofanes fra Bysants ogAristarkhos fra Samothrake.

Hellenismen betegner derfor ikke bare en spredning og oppblanding av gresk kultur, men også en samling og vurdering av kulturgodset fra klassisk tid. Det tilbakeskuende forholdet til eldre perioder er også tydelig i hellenistisk kunst, og er et tegn på at tiden selv fornemmet tidsskiftet.