Haram er iislamskrettsvitenskap en betegnelse for handlinger som er forbudt og moralsk forkastelig, det motsatte avhalal.

Ordetḥarāmmed en kort og en lang a-vokal er beslektede med ordetḥaram med to korte vokaler. Den grunnleggende betydningen «forbud, begrensning» er her utvidet til «hellighet», og ordet anvendes om tre religiøst viktige byer:Mekka,Medina ogJerusalem. Mekka har det største haram («hellig område») og Jerusalem det minste. Mekka og Medina kalles «de to helligdommene» (al-ḥaramayn), og Jerusalem kallesal-haram al-sharif («den opphøyde helligdom»). En rekke rituelle regler gjelder for slike områder: Jakt er forbudt, det er forbudt å hugge trær, rykke opp planter med rot eller høste korn. Vold mot mennesker og andre levende vesener er også forbudt, og det er mulig å søke asyl i helligdommen.

Et annet beslektet ord eriḥrām, som betegnerpilegrimens tilstand under pilegrimsferden, begrenset av rituelle regler.

En bruk av ordet i islamsk rettstenkning er knyttet til de reglene som begrenser sosial omgang mellom kjønnene. Ordetmaḥrambetegner i denne forbindelsen en mann som er definert som innenfor en kvinnes «begrensede krets», det vil si ektemann og menn forbudt for ekteskap som familie i rett oppad- og nedadgående linje, onkler og nevøer, svigerfar.

Ordetharem («forbudt område») anvendes i noen kulturer om «et adgangsbegrenset område» i betydningen en del av huset hvor kvinner holder til.