Høykirkelig er betegnelsen for en retning i deevangeliske kirkene som legger vekt påbiskopenes og andregeistliges autoritet i kirken. Retningen understreker at geistlige embetsmenn har en særlig rolle når det gjelder å ha tilsyn med menigheten, og atGud gjennom presteembetet har gitt dem det øverste ansvar som lærere i rett tro. De står slik sett over medlemmene i menigheten som ikke erordinært til prester. Høykirkelig står i motsetning til denlavkirkelige retningen, som legger vekt på at ogsålekfolk skal kunne forkynne Guds ord.

I Norge ble betegnelsen høykirkelig i 1870- og 1880-åra brukt om den retningen innen den lutherske statskirken som hevdet at presteembetet var innstiftet av Gud og hadde en spesiell og avgjørende betydning for kirken. De høykirkelige stilte seg avvisende overfor forkynnelse utført av lekmenn som ikke var godkjent av den offisielle kirken. Denlavkirkelige retningen representerte et demokratisk kirkesyn som betraktet embetet som en tjeneste som bare var nødvendiggjort av menighetens praktiske behov, og anså forkynnelsen som en rett som prinsipielt tilkom alle kristne i kraft av «det alminnelige prestedømme». Den høykirkelige retningens organ varLuthersk Ugeskrift, mensLuthersk Kirketidende var lavkirkelig.

Internasjonalt blir høykirkelig brukt om kirkesamfunn og menigheter som praktiserer en høytideligkristendom og liturgisk praksis ved gudstjenester, og der de øverste geistlige spiller en avgjørende rolle. Slike høykirkelige kirker er gjerne rikt utsmykket, slik vi kan se det i for eksempelortodokse ogkatolske kirker. Hva som kan kalles høykirkelig, varierer ellers mye fra kirkesamfunn til kirkesamfunn.