Gresk matematikk er en betegnelse på den matematikken som ble utviklet iantikkens Hellas. Den greske matematiske skolen representerer et av høydepunktene i utviklingen av den greske kulturen. Grekerne arvet mange matematiske resultater fra sine forgjengere, nemlig egypterne og babylonerne, og de greske matematikerne bygde i stor grad videre på disse kunnskapene. Men det viktigste som ble oppnådd i den greske matematikken er utvilsomt at det for første gang ble utarbeidet et logisk matematisk system, hvor de forskjellige resultatene kan innordnes og hvor en kjensgjerning ved logiskebevis kan avledes av en annen.

Utviklingen av gresk matematikk skjedde ved impulser fra alle deler av Stor-Hellas, men sentrene for utviklingen i de matematiske skolene varAthen og senereAlexandria. Den første greske matematikeren vi kjenner til erThales fra Milet (ca. 600 fvt.), som tillegges forskjellige geometriske satser. Den pytagoreiske skolen, som angivelig ble grunnlagt avPytagoras fra Samos (ca. 530 fvt.), bidrog vesentlig til den systematiske utviklingen av gresk matematikk.

Pytagoreerne beskjeftiget seg medtallteoretiske ognumerologiske studier, men den såkaltepytagoreiske sats (om sidene i en rettvinklet trekant) er sannsynligvis av babylonsk opprinnelse. Pytagoreerne ble tidlig klar over eksistensen avirrasjonale tall og forhold, og denne kjensgjerningen ledet dem til å foretrekke en geometrisk formulering og oppfatning av matematiske resultater. Dette er et trekk som er svært karakteristisk for gresk matematikk, mens den nyere geometriske utviklingen gjennom den analytiskegeometrien i senere tid har ført til en algebraisk oppfatning av geometrien.

Den logiske utviklingen av gresk matematikk skyldes i særlig gradEudoxos (408–355 fvt.). Hans ideer fremtrer klart i oppbyggingen avEuklidsElementer (ca. 300 fvt.), som er et av de viktigste verkene i matematikkens historie. Innen den senere geometriske retningen representererApollonios' studier overkjeglesnitt (ca. 230 fvt.) et høydepunkt.

En særlig stilling innen gresk matematikk inntarArkimedes (287–212 fvt.), som var like betydningsfull som teoretisk og anvendt matematiker. Hans areal- og volumberegninger gjør ham til en forløper forinfinitesimalregningen. Hans anvendelse av Eudoxos' ekshaustionsmetode (uttømmingsmetode) svarer på en mer indirekte måte til den moderne anvendelse av grenseoverganger.

Den senere perioden i gresk matematikk er særlig knyttet til Alexandria. Den geometriske skolen forfaller i denne perioden og har få nye resultater å oppvise; en av de få skapende geometere i denne tid erPappos (ca. 300 evt.). Derimot skjer det en utvikling i aritmetisk-algebraisk retning, sannsynligvis under påvirkning avbabylonsk matematikk. I den forbindelse må spesielt nevnesDiofantos (200 evt.), som undersøker diofantiskeligninger hvor bare heltallige løsninger er betraktet. Hans verker har betydning også fordi han forsøker å innføre et mer systematisk algebraisk tegnspråk.

I denne perioden finner man også en utvikling av den beregnende geometrien. En av de mest fremtredende representanter for denne retning erHeron (ca. 250 evt.). Under påvirkning avastronomien skapes regnemetoder som svarer til den nåværendetrigonometrien, og kordetabeller svarende til tabeller over de trigonometriske funksjonene blir beregnet. Slike tavler ble alt beregnet avHipparkhos (ca. 140 fvt.), men særlig avPtolemaios (ca. 140 evt.), som ofte regnes som trigonometriens grunnlegger. Se for øvriggeometri for mer om geometriens utvikling.