Vår kjennskap tilmykensk er fragmentarisk på grunn av tekstenes art (vesentlig leirtavler med inventarlister) og stavelsesskriftens unøyaktighet. Men ved å sammenholde mykensk med språkformen iarkaiske litterære kilder, først og fremstHomer ogHesiod, der mye av språktilfanget faktisk går tilbake til enten mykensk tid eller de mellomliggende århundrer, får man et godt bilde av det eldste greske språket.

Sammenlignet medindoeuropeisk grunnspråk er det på mange måter svært konservativt igrammatisk struktur. For eksempel eravlyd best bevart i gresk av alle de indoeuropeiske språkene, likeledes finnes mange reflekser avlaryngaler,dualis er i regelmessig bruk,substantiver har fem bøyingsformer (og i mykensk er det antakeligvis flere), og iverbalsystemet eroptativ,medium ogaorist ved siden avperfektum bevart som egne kategorier.

Samtidig har denne tidligste gresken iordforrådet opptatt atskillige lån især fraførgresk, foruten tallrikesteds- ogpersonnavn, for eksempelAthen,Korinth,Akhillevs,Odyssevs, også de fleste gudenavn samt uttrykk fra materiell og sosial kultur. I indoeuropeisk sammenheng viser gresk påfallende overensstemmelser medindoiransk ogarmensk, få og tilfeldige derimot medlatin.

Den viktigste eiendommeligheten i denne perioden er det store mangfoldet av dialekter som alle er i offisiell bruk og til dels også benyttes litterært. Det henger sammen med den politiske oppsplittingen av Hellas i denne tiden i en lang rekke selvstendige bystater (poleis). Det hersker ikke full enighet om alle disse lokale dialektenes innbyrdes slektskapsforhold, men det synes klart at bare få av dialektskillemerkene går tilbake til mykensk tid.

Vanligvis deles de gammelgreske dialektene i to hovedgrupper:

• en østlig, med blant annetjonisk og det nær beslektedeattisk,arkadisk med derav utgått kyprisk og dessutenmykensk
• en vestlig, med alledoriske og nordvestgreske dialektene somfokisk,lokrisk,aitolisk,elisk samt den aioliske gruppen, det vil sithessalisk,boiotisk oglesbisk

Denne dialektspaltingen fikk betydelige konsekvenser forgresk litteraturs utvikling, siden det er karakteristisk for denne at en diktsjangers språkform i regelen ble fastlagt for ettertiden gjennom det dialektområdet der sjangeren hadde sin første eller avgjørende blomstring. Således blir denhomeriske dialekten, gammeljonisk med aiolisk innslag, bindende for all senereepisk diktning, og som følge av atkorlyrikken (i motsetning for eksempel til lesbisk sang, seAlkaios,Sapfo) oppstod på dorisk grunn, er korpartiene i gresk (det vil si attisk)tragedie tydelig dorisk farget, mens dialogen er attisk (med episk islett).

For øvrig er alle greske litterære dialekter kunstspråk med varierende grad av dialektblanding og bruk avarkaismer. Nesten overalt er Homers innflytelse merkbar. Situasjonen blir ytterligere komplisert ved at overleveringen ofte er usikker eller åpenbart feilaktig. Litt annerledes forholder det seg medprosaen. Denne utviklet seg først i Jonia på 500-tallet fvt., og derfor skriver dorerenHerodot ennå i det følgende århundret sitt historieverk på jonisk. MenAthens politiske maktstilling på 400-tallet førte snart til at denne bystatens dialekt, attisk, erobret og dominerte alle prosasjangere, som historieskrivning (Thukydid,Xenofon), filosofi (Platon,Aristoteles) og talekunst (Demosthenes,Lysias).

Det som særlig kjennetegner denne perioden, er at det attiske prosaspråket, iblandet en del elementer fra jonisk, blir valgt som kansellispråk i de makedonsk-hellenistiske storrikene, der det overalt raskt etablerer seg som felles norm også for den dannede elitens talespråk og etter hvert i sammenheng med den enorme ekspansjonen undertrykker og fortrenger alle tidligere dialekter. Eneste unntak er den tsakonske dialekten i det gamleLakonia (seSparta), som iallfall delvis fortsetter en oldtidsdialekt. Den greske betegnelsen på denne «felles dialekt» erhe koine dialektos, eller barekoiné. Både den greske oversettelsen avDet gamle testamentet (Septuaginta) og likeledesDet nye testamentet er skrevet på koiné.

Mye av litteraturen ellers i denne perioden (særlig fra Kristi fødsel av) ble forfattet i en bevisst arkaiserende, såkalt «attisk» språkform, som en reaksjon mot at koiné i pakt med den naturlige språkutviklingen fjernet seg stadig mer fra den opprinnelige attiske normen, det klassiske idealet.

Dermed oppstod den kløften og konflikten mellom konservativt skriftspråk (attisistisk koiné) og levende talemål som er karakteristisk for de følgende 2000 år av gresk språkhistorie, og som i virkeligheten innebærer en form for tospråklighet,diglossi, og effektivt markerer det sosiale skillet mellom dannet og udannet. Mer folkelig koiné (Det nye testamentet,papyruser med mer) fanger riktignok opp en del av epokens språkendringer, forenklinger i forhold til strengt attisk, som for eksempel bortfall avdualis,optativ ogperfektum som egne grammatiske kategorier. Men uttaleendringer gjenspeiles ikke i den offisielleortografien, til tross for at disse var gjennomgripende, for eksempel utvikling avdiftonger til enklevokaler, især tili (seitakisme), overgang fra musikalsk til ekspiratorisk (trykk-)aksent samt opphevelse av kvantitetsforskjell i vokalsystemet, forskyvning av deaspirerteplosiveneph, th, kh til ustemtespiranter (f, þ, kj ellerx) og av de stemte plosivene til de tilsvarende stemte spirantene. Nygresk uttale skiller seg faktisk ikke mye fra uttalen i hellenistisk tid.

Den største delen avbysantinsk litteratur er klart arkaiserende (attisistisk) med det resultatet at avstanden mellom skrevet og talt språk og mellomleg og lærd ustanselig vokste. Men enkelte tekster viser at tendensene til forenkling av det grammatiske systemet fortsetter, for eksempel bortfall avdativ oginfinitiv. Nygreske dialektforskjeller går i regelen ikke lenger tilbake enn bysantinsk tid.

Nygresk foreligger i tre varianter:

1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper: nordgresk og sørgresk
2. katharévousa, det arkaiserende, «rene» skriftspråket, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koiné-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømmet (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken
3. dimotikí, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk), det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur

• Les mer omnygresk

• gresk
• Den greske antikken