Etter hvert som behovet for skriftlig dokumentasjon økte i samfunnet, fikk de formelle gotiske skriftvariantene følge av en håndskrift til bruk i mer uformelle sammenhenger. Dette var en kursivløkkeskrift skrevet med spissere penn, og mens bokstavene i den formelle skriften ble skrevet enkeltstående, hadde den uformelle skriften utløpere som lenket bokstavene sammen og gjorde skriften raskere å skrive. Skriften er kantete og spiss med uventede sprang og skiftninger i strekføringen, mange steder med spisse vinkler ved overgangen til neste bokstav. Skriften virker uharmonisk og forvirrende på oss og er nærmest uleselig for utrente øyne.

Denne skriften ble brukt i private og forretningsmessige sammenhenger i brev, avtaler,testamenter, forretningsdokumenter og så videre helt fra 1300-tallet, hovedsakelig innenfor nasjonalspråk. Den lærde teologenMartin Luther (1483–1546) benyttethumanistisk kursiv i sine latinske tekster, men gotisk skrift for tysk. Norskekirkebøker fra 1600-tallet og frem til slutten av 1800-tallet er skrevet med gotiskhåndskrift. Da overtok den latinske håndskriften.Henrik Ibsen (1828–1906) ogBjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) symboliserer overgangen; håndskriften har trekk fra begge former.

Den første trykkskriften var entekstur. Den ble brukt i to ulike varianter avJohann Gutenberg (1400–1468) til hans 42-linjedebibel, til den 36-linjede bibelen og til andre trykksaker: et catholicon, en latinskgrammatikk (Donatus), kalendere med mer. Forbildet til denne skriften fant Gutenberg i bibler og andreliturgiskemanuskripter iMainz.

Teksturens bokstaver er ekstremt smale, og x-høyden er stor og dominerende i forhold til bokstavenes totale høyde. Det blir liten plass til overlengder og underlengder. Blymateriell for øking av linjeavstand, «skytning», hadde man ikke i den første tiden, og tekstsidene ble tette og tunge.

Teksturen holdt seg som trykkskrift til utpå 1500-tallet.

Schwabacher, bastarda og rotunda ble også brukt som trykkskrift til folkelige bøker og fagbøker.Gutenberg brukte bastarda til trykking avavlatsbrev. Schwabacher avløste teksturen som den dominerende folkelige gotiske trykkskriften på begynnelsen av 1500-tallet. Til juss, lovbøker og fagbøker var rotunda mye i bruk. Som en skriftform med rot i Italia og den klassiske arven ble rotunda i en periode også brukt som en slags kvasi-antikva i humanistiske og akademiske bøker, blant annet i Frankrike, førantikvaskriften slo ordentlig gjennom.

Gotisk var den førstetrykkskriften. Men den møtte umiddelbart konkurranse fra de italienske humanistenesantikvaskrift. Antikvaen fødtes medhumanismen og spredte seg med humanismen oglatinen fra Nord-Italia til Frankrike, og etter hvert videre nordover. Latinen var humanismens ogakademias språk, og antikvaen blevitenskapens trykkskrift. For å bli tatt på alvor måtte vitenskapelige arbeider være skrevet på latin og trykt med antikva, ikke bare i Italia, men etter hvert også nord for Alpene.

Der var det likevel gotisk skrift ogarkitektur som dominerte. Luthers første bibelutgave ble trykt med schwabacher, alle senere utgaver ble trykt med fraktur. Hans enorme produksjon av religiøse tekster på nasjonalspråkene bidro sterkt til å spre frakturen som folkelig skrift. Den ble snart den dominerende trykkskriften i alle tysktalende områder og i Norden, som var påvirket av tysk kultur.

INord-Europa ble populærlitteraturen, nasjonalspråkene og religionen arena for den gotiske skriften, mens latinen og akademia ble antikvaens. Skillet kunne gå tvers igjennom boksidene, og i bøker trykt med gotisk ble latinske ord og andre fremmedord satt med antikva. Martin Luther gjennomførte dette konsekvent, han skrev tysk med gotisk håndskrift og latin med latinsk.

I Frankrike gikk man over til antikva allerede på 1500-tallet, i Holland og i England på 1600-tallet.Den katolske kirken benyttet tekstur til liturgiske bøker til midt på 1500-tallet, da gikk den over til antikva.

Skandinavia gikk fra gotisk til antikva i løpet av 1800-tallet – Sverige først og Norge helt på slutten av hundreåret – delvis påskyndet avskandinavismen og danskenes konflikt med de tyske statene om grenseområdene. I Tyskland hadde gotikken og frakturen et sterkere folkelig og kulturelt feste. Problemet med frakturens dårligeretypografiske og lesemessige funksjonalitet var kjent og debattert i Tyskland. Men særlig etterførste verdenskrig, da Tyskland følte seg isolert i Europa, fikkfrakturen status som tysk nasjonaltidiom –die deutsche Schrift.Nazistene erklærte gotisk som tysk nasjonalskrift i 1933, men ledelsen skjønte etter hvert at gotisk skrift vanskeliggjorde lesing av tyske aviser og tidsskrifter og tysk litteratur i utlandet, og i begynnelsen av 1941 ble dette brått omgjort gjennom etdekret frader Führer.

Gotisk tapte i konkurransen med antikva hovedsakelig av tre grunner: bokstavenes store innbyrdes likhet med hverandre som gjør skriften mindre leselig, savnet avkursiv til bruk i fremhevelser og de intrikate og ornerteversalene som var helt uegnet som tittelskrift. Dette er de praktiske årsakene, de ideologiske er mer uutgrunnelige.

Gotisk brukes i dag praktisk talt ikke i lengre tekster, men har fortsatt sin typografiske verdi som effektskaper i bestemte sammenhenger. Gotisk bærer med seg assosiasjoner tilmiddelalder og gammel kultur, men også tilnazisme ognynazisme og til visse nyere musikksjangre.

• skrift
• typografiens epoker

• Johannessen, Knut: Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. 2007.
• Rannem, Øyvin:Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.
• Rem, Tore: Bjørnson, bønder og lesning. Om gotiske meningsdannelser. IEdda nr. 3, 2005.
• Ullman, B.L.: Ancient writing and its influence. 1980.