De ugreinastenglene vokser opp fra krypendejordstengler og er ofte fra 50 til 200 centimeter høye. Stenglene er tett besatt med lansettformablader. Blomsterstanden er en langklase der blomstene sitter rundt helestengelen.

Blomstene er to til tre centimeter i diameter og svaktensymmetriske, de to øvrekronbladene er litt breiere enn de to nedre. De fire smalebegerbladene er mørkerøde og sitter mellom kronbladene. Kronbladene er mørkt rosa, men lysere rosa varianter finnes også. Rent hvite blomster forekommer også, men er mindre vanlig.Blomstene har åttepollenbærere og langgriffel med fireflikaarr. Blomstene erførsthannlige og blomstene åpner i streng rekkefølge nedenfra og oppover i blomsterstanden, noe som bidrar tilkrysspollinering ved hjelp avhumlene som besøker arten (se avsnitt om reproduksjon).

Fruktene er langekapsler som sitter under blomstene. Kapslene sprekker opp ved modning og de små frøene spres med vind ved hjelp av hvitfrøull. Hver kapsel har gjerne rundt 500 frø og hver plante har flere titalls kapsler slik at en enkelt stengel kan ha fra noen tusen til femti tusen frø eller mer, avhengig av størrelsen.

Geitrams vokser på skrinne, åpne steder sombeiter, veikanter, jernbaneskråninger, brannflater iskog og på ulike typerskrotemark. Den er vanlig i landet til langt opp på fjellet, høyeste kjente funn er på nær 1800 meters høyde.

Geitrams finnes itempererte områder på den nordligehalvkula.

Geitrams pollineres hovedsakelig avhumler og har mange bygningstrekk som visertilpasning til dette. I hovedtrekkene er disse tilpasningene sammenfallende med systemet hosrevebjelle, men de to artene er ulike i blomsterform og det at revebjelle som regel har blomster kun på én side av stengelen. Denne rekken av tilpasninger kallesDarwins pollineringssyndrom og innebærer en lang, rett blomsterstand der blomstene åpner i streng rekkefølge ovenfra eller nedenfra og at enkeltblomsteneskjønnsfunksjoner er atskilt i tid.

Hos geitrams åpner blomstene nedenfra og oppover i blomsterstanden. Enkeltblomstene erførsthannlige, det vil si atpollenbærerne er modne og kan leverepollen førarret blir modent og kan motta pollen. Etter at pollenbærerne er tomme for pollen, vilgriffelen som er bøyd nedover i starten rette seg opp, og når arret er mottakelig vil det være plassert om lag på samme plass som pollenknappene var da de hadde pollen.

Dette systemet fører til at en blomsterstand hos geitrams i midten av blomstringa vil ha hunnlige blomster nede, så kanskje noen blomster som er i nøytral mellomfase, og videre hannlige blomster før blomsterstanden avsluttes i toppen med blomster som er åpne, men uten modne kjønnsfunksjoner, og helt øverst,knopper. Sidenpollinatoren starter sitt fødesøk etternektar nederst i blomsterstanden, vil den avsette pollen den måtte ha med fra forrige besøk til en annen blomsterstand på de hunnlige blomstene før de arbeider seg oppover og får på seg pollen fra hannlige blomster. Når pollinatoren så forlater blomsterstanden vil den bringe med seg pollen som kan havne på arrene hos neste blomsterstand.

Det er uklart om de besøkende humlene instinktivt starter nederst eller om de gjør dette fordi det er mer nektar å finne i de eldre blomstene som har høyere nektarproduksjonsrate, men faktum er at humlene nesten alltid starter nederst i blomsterstanden. Flere undersøkelser har også vist at humlene sjelden beveger seg nedover i blomsterstanden, ogsjølpollinering innad i en blomst er umulig fordi pollen og arr ikke er modne samtidig i samme blomst. Dermed øker sannsynligheten forkrysspollinering betydelig med dette systemet.

Geitrams tålersjølbefruktning svært dårlig. Flere undersøkelser med kontrollert pollinering med eget pollen, har vist dårlig frøsetting, svak spiring og generelt svekkavigør hos avkommet. Denne kraftige effekten avinnavl gir sterkseleksjon for trekk som fremmer krysspollinering.

Geitrams er en utbredt og iøynefallende plante, og har et rikt folkelig navneverk. Det er særlig to tema som går igjen i navnene;

• geit med variasjoner som første ledd og ulike andre ledd
• ild med variasjoner etterfulgt av variasjoner overmerke

Den siste tradisjonen er mest utbredt på indreØstlandet, mens den andre er vidt utbredt.

Geitrams med variasjoner som gjeitarams eller gjeiderams kan være stedegent iØstfold ogAkershus, men er trolig også påvirka av navnet i bøker; geitrams eller detdanske gederams har vært navnet i floraer. Mer utbredt har variasjoner over jesko vært. Forstavelsen je, jes, jeis eller jeit antas også å ha utgangspunkt i geit.

Navn av typen ildmerke, eldmerkje, ellmørkje og så videre har vært særlig utbredt på indre Østlandet. Det er to forklaringer på forstavelsen; enten har dette sammenheng med at arten er blant de første som vokser opp på brannflater (sepionersamfunn), eller så sammenlignes den intenst rødrosa blomstringa med ild.

Geitrams har hatt en rekke andre navn lokalt, og botanikerOve Arbo Høegs innsamlinger påviser flere titalls ulike navn. Et ganske utbredt navn har vært lublend med variasjoner. Dette skal ha betydningenløe ogblind og forklaringa oppgis til at man ble «blind» av å få frøullet i øynene ved håndtering av tørthøy med geitrams. En annen gruppe navn med en viss utbredelse er bjønngoppel (jamførstorklokke). Høeg oppgir ikke rallarrose eller rallarblomst, så den nyere bruken av disse navnene på geitrams er trolig svensk påvirkning. Rallarros er sammen med mjölkört vanlige svenske navn.

Det samiske navnet på geitrams er gieganjuolla.

Bladene av geitrams er blitt brukt tilte. Unge stengler eller margen av slike har vært spist somgrønnsak.

Geitrams har vært brukt ifolkemedisinen mot en rekke plager og sykdommer, men virkningen er usikker. Et eksempel på folkelig bruk var at røtter ble kokt medrømme og havremel til en grøt som ble brukt motgikt og all slags utvortes skade.

• mjølkefamilien
• tradisjonelt plantebasert legemiddel

• Høeg, Ove Arbo (1974).Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt påNasjonalbiblioteket)