Frigjøringen av Norge var det endelige målet. Planleggingen startet allerede da de lovlige myndighetene måtte forlate landet i 1940. Det ble likevel tidlig klart at Norges skjebne var uløselig knyttet til begivenhetene påde sentrale krigsteatrene i Europa. Riktignok eksisterte tidlige planer om en invasjon i Norge, men disse ble stadig mindre aktuelle. Det mest sannsynlige scenariet var en frigjøring knyttet til et alminnelig tysk sammenbrudd og en påfølgendekapitulasjon.

For norske myndigheter oghjemmefrontens ledelse ble planlegging av frigjøringen et hovedanliggende. De viktigste oppgavene var å hindre tyske ødeleggelser i sluttfasen, gjenopprette lovlige styringsorganer og ta hånd omde nordmennene som hadde stilt seg på fiendens side. Selvtekt og rettsløshet var noe man måtte unngå. Gjennom en serie forordninger skulle dette bli sikret.

Norges frigjøring startet imidlertid allerede høsten 1944 i forbindelse med de dramatiske hendelsene i Nord-Norge.Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater, samtidig som tyskernetvangsevakuerte befolkningen lenger vest. Erfaringene derfra gjorde at det ble et hovedmål å hindre en videre rasering av store deler av landet. Det ble etter hvert klart at det ikke ville stå vesentlige allierte styrker til disposisjon i den mest kritiske overgangsfasen. Styrkene som i utgangspunktet var avsatt, ble stadig redusert, og den britiske generalenAndrew Thorne, som hadde det militære ansvaret for Scottish Command, ble betegnet som «generalen uten tropper». Avdelingene som faktisk ble disponert, gikk under navnet Task Force 134, og selve operasjonen fikk navnetDoomsday.

Det var under disse betingelsenehjemmestyrkene skulle utføre oppgavene de møysommelig hadde trent på de siste årene. Gjennom disiplinert opptreden skulle kontrollen bli overtatt fraokkupasjonsregimet fram til ordinære myndigheter igjen kunne tre i funksjon. Parolen var «Verdighet, ro, disiplin». Alt dette var planlagt, og spørsmålet var bare om alt ville gå etter planen.

Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyskerikskommissæren i Norge,Josef Terboven, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Natten til 7. mai fulgte Tysklands endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa.

Kommandant forWehrmachts styrker i Norge, generalFranz Böhme, forholdt seg imidlertid til ordrene han fikk fraWehrmachts fortsatt operative hovedkvarter. Da han om kvelden 7. mai 1945 fikk melding fra admiralKarl Dönitz,Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, fulgte Böhme instruksen om å ta imot enalliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var dessuten etablert en hemmelig kontakt fra den norske motstandsbevegelsen til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert og korrekt.

En detaljert prosedyre åpnet for denallierte kommisjonens ankomst. Etsjøfly skulle samme dag komme oppOslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer, som landet påFornebu i etDakota-fly og ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret påLillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.

En annen viktig faktor og ressurs var de norskepolititroppene iSverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensknøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannenHarry Söderman ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger medtyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger påGrini og andre steder.

9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division påGardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde trebrigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.

For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestereSS-personell og væpnede norskeNS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side, slik at de tyske avdelingene rykket inn på de tildelte reservatene i henhold til planen kort tid etter frigjøringen.

For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet.Josef Terboven ogWilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai.Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe, gitt de sterke følelsene som var i sving og alle våpnene som var i omløp. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge, men særligkvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater, og såkaltetyskerbarn kunne få gjennomgå når fem års innestengt aggresjon mot okkupanten nå skulle få utløp.

Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste nordmenns drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Dakronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kongHaakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgteStortinget i desember samme år.

I 2010 besluttetregjeringen at 8. mai også skal være nasjonal veterandag. På denne dagen hedres alleveteraner for deres innsats, fraandre verdenskrig og fram til dagensinternasjonale operasjoner. Selv om beslutningen var omdiskutert, ble Veterandagen markert første gang i 2011.

• frigjøringen av Øst-Finnmark
• Norge under andre verdenskrig
• tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms
• andre verdenskrig
• Norge i etterkrigstiden

• «Frigjøringen» – Norgeshistorie.no
• Les mer om veterandagen hos Forsvarsdepartementet
• Aftenposten 8. mai 2013: Den vanskelige dagen