En fotomontasje kan bli utført med forskjelligeteknikker. Den eldste teknikken går ut på å klippe ut deler fra flerenegativer (opptak) oglime disse sammen. Deretter blir det nye negativet avfotografert,forstørret ogkopiert på fotopapir. Ved overføring tilfotopapir danner negativene et felles positivt, fotografiskbilde (papirkopi). Dette var den vanligste teknikken på 1800-tallet. På engelsk bruker man betegnelsencombination printing.Motiver som med datidenskameraer ikke lot seg fotografere i sammeopptak, kunne bli utført takket være denne teknikken.

I den teknikken som i størst grad forbindes med fotomontasje, i det minste på 1900-tallet, sammenstiller manfotografiske positiver og utklipp av gjengitte fotografier fraaviser,tidsskrifter ogukeblader. Disse blir montert på et felles underlag. Denne typen fotomontasje er gjerne basert på visuellekontraster, og kan inkluderebokstaver oggrafisk design.

Siden 1900-tallet har digitale bilderedigeringsprogrammer endret den tradisjonelle fotomontasjensmanuelle (analoge) teknikk. Eksempelvis har programmetPhotoshop åpnet for en radikalt annerledes måte åbehandle fotografiske bilder på. Denne teknikken har vist seg produktiv i kunstneriske sammenhenger.

Felles foranalog (manuelt utført) ogdigital fotomontasje er at bildets deler kan være sømløstintegrert eller dannekontraster og brå overganger. Et annet fellestrekk er at fotomontasje, uavhengig av teknikk, skiller seg fra det vanlige fotografietsdokumentariske rolle som formidler avfakta ogrealistiske skildringer. Fotomontasje er i første rekke enkunstform som har til oppgave å vekkeassosiasjoner og skapeflertydighet.

Når det gjelder teknikkencombination printing, forbindes denne særlig med fotografeneOscar Gustav Rejlander ogHenry Peach Robinson. Fra begynnelsen av 1850-årene var de virksomme som fotografer iStorbritannia. Begge benyttet en kombinasjon av flerenegativer i samme fotografiskebilde, det vil sicombination printing.

IViktoriatidensEngland ble det populært blant kvinner som tilhørtearistokratiet å lage fotomontasjer. Mary Georgiana Caroline Hill,Lady Filmer, var blantpionerene på dette området. Hun tok utgangspunkt i fotografier og klippet ut deler av disse. Bitene limte hun inn i bilder utført medvannfarger. Disse fotomontasjene var ofte kommentarer til samtidensoverklasse, med en satirisk undertone. Slike fotomontasjer ble gjerne samlet ialbum, som i sin opprinnelige form kun var beregnet forfamilie og venner.

Fotomontasje ble utviklet over lang tid og det er tvilsomt om dennekunstformen kan knyttes til et bestemt miljø eller kunstner. Likevel er det grunn til å fremheve dendadaistiske gruppen iBerlin i årene etterførste verdenskrig. Det gjelder ikke minstRaoul Hausmann ogHannah Höch. Deres fotomontasjer er satt sammen av fotografiske fragmenter og utklipp av bilder og tekster fraaviser ogukeblader. De inneholdersatiriskekommentarer til den politiske uroen iWeimarrepublikken ellerkjønnsroller ogkroppsbilder i samtiden. Tilsynelatende ulogiske forbindelser ogkontraster pregerkomposisjonene.

John Heartfield var en annen kunstner i detdadaistiske miljøet iBerlin. Han bidro sterkt til utviklingen av denpolitiske fotomontasjen. Politiskkunst fikk et kraftig oppsving i årene etterførste verdenskrig. Fotomontasjene som Heartfield laget fra og med 1927 til detsosialistisketidsskriftetArbeiter-Illustrierte-Zeitung (AIZ), består av fotografier og tekster. Samlet visualiserer desatirisk kritikk avmassemedier oghøyreorientertepolitiske bevegelser iTyskland. Heartfield utførte sine mest kjente og hardtslående politiske fotomontasjer i årene frem til han flyttet tilLondon i 1938.

Imellomkrigstiden leverte dendanske kunstnerenMarinus Jacob Kjeldgaard fotomontasjer til flere tidsskrifter og ukeblader iParis. Mange av disse ble trykt påpublikasjonenes forsider. Fotomontasjene formidler enantifascistisk holdning på tilsvarende vis somJohn Heartfields fotomontasjer ityske tidsskrifter.

De samfunnskritiske og politiske fotomontasjene iTyskland ogFrankrike handler i hovedsak om kritikk av politikere ogpolitiske partier som tilhørtehøyreekstremismen. Tilsvarende fotomontasjer iSovjetunionen ble derimot lansert som støtte til denkommunistiskeideologien. Selv om formspråket ikke skiller seg vesentlig fra tilsvarende iBerlin ogParis, er det politiske budskapet annerledes.

Denlatviske kunstneren Gustav Klutsis var del av detkonstruktivistiske miljøet iMoskva. I 1930-årene laget han en lang rekke politiskeplakater, basert på fotomontasje, til støtte forkommunistpartiet.

Desovjetiske kunstnerneEl Lisitskij ogAleksandr Rodtsjenko brukte også fotomontasjen til å visesolidaritet med de samfunnsoppgavene somkommunistpartiet pekte ut. Deres fotomontasjer skiller seg i formspråk og innhold likevel klart fra den dominerendesosialistiske realismen.

Flere kunstnere som var tilknyttet kunst- og håndverksskolenBauhaus iTyskland i 1930-årene, arbeidet innenfor fagfeltetgrafisk design. Mens de var studenter eller lærere her, og særlig i årene som fulgte, benyttet disse kunstnerne fotomontasje i utformingen avtrykksaker ogreklame. Det gjelderHerbert Bayer ogLászló Moholy-Nagy. Begge flyttet tilUSA på slutten av 1930-tallet.

En annenBauhaus-elev er Grete Stern. På grunn avnazismens fremmarsj iTyskland bosatte hun seg først iLondon og deretter iBuenos Aires cirka 1936. I årene omkring 1950 var hun tilknyttet ukebladetIdilio. TilIdilio utførte Stern en serieillustrasjoner i form av fotomontasjer. Sterns fotomontasjer er basert påsurrealistisk ogpsykoanalytisk tankegang. Mange dreier seg omkjønnsroller ogkvinners stilling i samfunnet.

Den franske kunstnerenDora Maar er på linje med Grete Stern når det gjelder tilknytningen tilsurrealismen. Et gjennomgåendetema i fotomontasjene hennes er sammenstillinger av gjenstander og figurer som kan virke skremmende eller frastøtende.

Flereamerikanske kunstnere har siden 1960-årene tatt oppVietnamkrigen ogfeminismen somtema i fotomontasjer. En av de kunstnerne som føyer seg inn i tradisjonen etterJohn Heartfield, erMartha Rosler. Hun sammenstiller billedmateriale fra interiørmagasiner som harlivsstil som hovedtema (særligHouse Beautiful), og bilder fra nyhetsmagasiner (særligLife). Ved å blande det hjemlige og kjente med det ukjente og skremmende får hun frem etkonfronterende budskap.

En annenamerikansk kunster som lager fotomontasjer medkritisk innhold, erBarbara Kruger. Fotomontasjene handler om hvordanmakt blir skjult imassemedienesmanipulerende bruk av visuelle virkemidler. Krugers fotomontasjer har til hensikt å avsløreforenklinger og lettbenteslogans ireklame ogmassemedier.

Også norske fotografer oggrafiskedesignere har benyttet fotomontasje iformgivning ogreklame. Ikke minst brukte Alf Ellingsen fotomontasjens teknikk ireklame for produktene tilConrad Langaard AS. Han var virksom imellomkrigstiden og frem til 1950-årene.

Fotomontasjens teknikk er dessuten anvendt av mange norskebilledkunstnere. Flere avJens Johannessens malerier fra 1960-årene er basert på fotografier. Maleriene er satt sammen av biter av fotografier og utklippet materiale fratrykte publikasjoner. Til slutt har Johannessen malt over fotografiene slik at de både skjules og vises.

Håkon Bleken har i enkelte malerier lagt inn fotografier fra samtidens krig og katastrofer som underlag for malerisk bearbeidelse. Malerietsfiksjon brytes mot fotografienes påminnelse om en langt merkonfliktfylt ogprosaisk virkelighet. I Blekens malerier tjener fotografiene til å dokumentere enfaktisk virkelighet.

Vibeke Tandberg er en kunstner som har utvidet forståelsen av fotomontasjen somkunstform. I en serie fotografiske bilder av engravid kvinne har hun gjort nesten umerkelige endringer. Ved hjelp avPhotoshop har Tandberg fordreidmotivet slik at det både ligner og ikke ligner det man forventer.

• collage
• fotografi
• fotokunst

• Ades, Dawn (1986).Photomontage. London: Thames & Hudson