I Europa finnes flaggspetten fra havnivå og opp til 2200 meter over havet iAlpene og iPyreneene. Den forekommer dessuten gjennomSibir tilKina og i Nordvest-Afrika. Flaggspettens store fleksibilitet gjør at den kan utnytte mange forskjellige type områder: fra arktisktaiga til nordlige ogtempererte middelhavs- og alpine skogssoner hvor det er tilstrekkelig med mat, og gamle trær som er store nok til å hakke ut reirhull.

I Norge er flaggspetten relativt vanlig iløvskog,barskog ogblandingsskog iSør-Norge, men mer sparsom iNord-Norge.BirdLife Norge har anslått bestanden her i landet til mellom 10 000 og 35 000 par, mens den i Europa er estimert avBirdLife International til mellom 12,9 og 19,3 millioner par.

Flaggspetten er rundt 25 centimeter lang og veier 70–90 gram. Den kjennes oftest igjen på to store hvite, ovale skulderfelt, svart overside og et blodrødt parti på undersiden ved stjertbasis samt hvit underside. De svarte vingene har fine, hvite tverrbånd. Hannen har en liten rød nakkeflekk, hunnen har svart isse uten rødt. Begge kjønn av ungfuglene har hele issen rød, friskest hos hannene.

Fuglene er lite sky, men likevel årvåkne og forsiktige. De flyr i dype buer, rett og bestemt og sees sjelden på bakken.

Flaggspett er i hovedsak enstandfugl, men kan i enkelte år foreta lange streif og være borte fra området i ett eller to år. Norske fugler er flere ganger gjenfunnet iSverige,Finland,Danmark og påShetland. Sjeldnere har norske fugler også dratt tilItalia ogFrankrike. Den er vår vanligste spett, men varierer i antall avhengig av frøsettingen hos spesieltgran, men ogsåfuru.

Flaggspetten lager høye, korte og skarpekikk som ofte utstøtes i serier i rolig tempo. I tillegg til de vokale låtene, trommer den (i likhet med de andre spettene) med nebbet mot et hardt underlag. Begge kjønn trommer om våren, hannen mest. Trommevirvelen er med rundt 10–15 slag i sekundet, raskest av alle spettene. Virvelen varer i bare litt over ½ sekund, med brå avslutning. Tromming forekommer også av og til utenom hekketida, gjerne på stolper og blikkplater. Lyden rekker langt.

Begge kjønn hjelper til med å hakke ut reirhullet som ofte er i en friskosp eller et annetløvtre, sjelden ibartre. Som oftest hakkes det et nytt reirhull hvert år, en jobb som gjerne tar 2–3 uker. Diameteren på inngangshullet er om lag fem centimeter, dybden oftest 20–30 centimeter. I mai legges 4–8 glinsende hviteegg på et underlag av trefliser. De ruges av begge kjønn i 10–12 dager. Dette er en svært kort rugetid, og ungene klekkes blinde. De er lite utviklede og må varmes av foreldrene de første dagene. Som vanlig hos spettene tar hannen alltid nattskiftet. Ungene forlater reiret tre uker gamle, men er avhengige av foreldrene i ytterligere 14 dager. Det produseres flest unger de årene det er mye bladspisende sommerfugllarver, og når høyeste antall av dem gjennom sesongen er akkurat i det tidsrommet ungene trenger mest mat.

De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler mellom å bruke.

Flaggspetten er sosialtmonogam, men de fleste par holder sammen bare i hekkesesongen, det vil si i perioden januar–juli. Utenom hekketida har hannen og hunnen separate leveområder. Slike «home ranges» varierer fra 2 til 25hektar etter skogstype og mulighet for å finne mat, og er trolig mer viktig enn trofasthet til en spesiell make. En hann kan derfor hekke i samme område i flere år, men med forskjellige hunner.

Flaggspetten er en viktig byggherre for andrehullrugende fugler som ikke selv hakker ut hull. Også mindrepattedyr oginsekter tar ofte i bruk disse hullene.

Dietten er vid og variert. Flaggspetten anses derfor somomnivor og kan utnytte mange forskjelligehabitater. Sommerstid lever den mest av insekter og insektlarver som den finner på og under barken av forskjellige treslag. Den plukker også insekter fra løvverket og kan fange dem i flukt. Ogsåfrukt ogbær står på menyen. Ikke sjelden tar den egg og reirunger fra forskjellige småfugler, spesielt arter som hekker i hule trær eller i fuglekasser. Flaggspetten hamrer ut en større reiråpning eller hakker et hull i sideveggen slik at innholdet kan tas ut. Hannen henter i gjennomsnitt næring høyere over bakken enn hunnen, en tilpasning som vil redusere konkurransen mellom dem.

Høst og vinter består maten vesentlig av frø fra gran- og furukongler, men ogsåbarkbillelarver bak løs bark pågran. For å få frøene ut frakonglene, festes disse i spesielle barksprekker eller i spalter spetten selv hakker («spettesmie» eller «spetteverksted»). Under slike smier kan det ligge hauger av mer eller mindre tomme kongler. Vanligvis sitter en kongle fast i spettesmia. Når flaggspetten lander med ny kongle, kiles den nye fast mellom stammen og brystet, den gamle kongla kastes ut, og de nye settes inn i smia.

Flaggspetten dukker av og til opp ved fôringsbrett der det legges uttalg. For å få tak på talgen, kan den henge opp ned som enmeis. Den spiser også solsikkefrø, som ofte kiles fast i en sprekk før innholdet hakkes ut.

De farligste fiendene til flaggspetten erhønsehauk,spurvehauk ogkattugle. Småfalker tar ofte unger som nettopp har forlatt reiret.

En tysk undersøkelse har vist at rundt halvparten av ungfuglene dør i løpet av den første vinteren. Ti prosent når en alder av sju år, mens de eldste fuglene blir rundt ti år. I fangenskap er høyeste alder notert til 17,5 år, mens for ville individer er 12,7 år det høyest noterte.

• fugler
• spettefamilien
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om flaggspett