ekspresjonisme (teater)
Ekspresjonisme innenteater fokuserer på å uttrykke indre opplevelser, og kom som en reaksjon pånaturalismen med sitt fokus på å gjengi ytre virkelighet og natur med stor detaljrikdom på scenen. Ekspresjonismen oppsto som en retning innentysk teater omkring 1910 og nådde sitt høydepunkt på 1920-tallet før den flatet ut. Retningen har særlig vært en stilmessig inspirasjonskilde for senere teaterformer og -uttrykk.
Ekspresjonisme betyr «uttrykkskunst». Retningen var ikke enhetlig, da fokus lå på å finne ikke-realistiske, stiliserte former for å uttrykke indre, subjektive opplevelser. Retningen markerte dermed et brudd medmimesis – etterligning – som hadde vært oppfattet som et grunnleggende premiss for kunst siden gresk antikk.
Bakgrunn
Det ekspresjonistiske teateret var inspirert avfuturistenes ogdadaistenes forsøk på å sjokkere og synliggjøre det irrasjonelle i samfunnet, avFreuds teorier om detunderbevisste, og avMax Reinhardts oppsetninger avAugust Strindbergs siste verk, som regnes til de første ekspresjonistiske dramaer.
Oskar Kokoschka skrev i 1913 det første ekspresjonistiske teatermanifestet, der han forsvarte blandingen av det groteske og det skjønne i samme scenebilde, som uttrykk for et komplisert følelsesliv.
Innhold og form
Dramatikken gjenspeilet tidens moralske og politiske opprør mot de gamle tyske grunnverdiene, som preusserånd, farsautoritet og disiplin. Generasjonsmotsetninger stod sentralt, blant annet iWalter HasencleversDer Sohn (1914). Andre samtidsdramatikere innen retningen var blant annetFrank Wedekind,Georg Kaiser ogErnst Toller.
I løpet av tidlig 1920-tall ble ekspresjonismen også en produksjonsstil – med noen gitte trekk som gikk igjen i iscenesettelsen. Et eksempel her er iscenesetterenLeopold Jessner sin bruk av trapper og plattformer iscenografien. Denne produksjonsstilen var inspirert av scenografien tilAdolphe Appia,Edward Gordon Craig ogkubistene. Det var en utstrakt bruk av lys- og skyggevirkninger. Fargevalg og kontraster i sminke,kostymer og interiør skulle underbygge eller framvise karakterenes sammensatte følelser og underbevissthet.
Tyskestumfilmer fra perioden, for eksempelRobert WienesDoktor Caligaris kabinett (1919) ogFritz LangsDr. Mabuse der Spieler (1922) belyser en spillestil og scenografi som var felles forekspresjonistisk film og teater. Ved siden av Jessner var Max Reinhardt den viktigste iscenesetteren innen det ekspresjonistiske teater.
Ekspresjonistiske etterdønninger
Det ekspresjonistiske teateret påvirket moderne teater, særlig stilmessig, fraVsevolod Emiljevitsj Mejerhold,Aleksandr Tajrov ogkonstruktivismen, tilAntonin Artaud,Jerzy Marian Grotowski og detabsurde drama.Erwin Piscators oppsetning avErnst TollersHoppla, vi lever (1927) regnes som ekspresjonistisk, det samme gjelderBertolt Brechts første skuespill,Baal ogTrommeln in der Nacht, ogEugene O'NeillsEmperor Jones (1920).
Nordahl GriegsVår ære og vår makt (1935) ogNederlaget (1937), samtTore ØrjasætersDen lange bryllaupsreisa (1949) har også sterke ekspresjonistiske trekk.
Les mer i Store norske leksikon
- Skrevet av:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer (3)
skrevfredrick erbo aspheim rougthvedt
skrevAnne Eilertsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
Fagansvarlig forTeatervitenskap og -teori
