Eksistensialistisk teater var en teaterretning som sto særlig sterkt i Frankrike under og like etter andre verdenskrig. Dramatikere somJean-Paul Sartre,Jean Anouilh,Gabriel Marcel ogAlbert Camus sto sentralt.

Det eksistensialistiske teatret konkretiserteeksistensialistisk filosofi med temaer somangst ogfremmedgjøring, mangel på frihet og reelle valgmuligheter, og menneskets opprør motskjebnen. Flere av tekstene var enaktere med lange monologer, der personene ble tvunget til å konfrontere sin egen ensomhet og det absurde i tilværelsen.

Blant de viktigste eksistensialistiske skuespillene er SartresFluene (1943),For lukkede dører (1944) ogSkitne hender (1948), AnouilhsAntigone (1944) og Camus'Caligula (1945) ogDe rettferdige (1950).

Det eksistensialistiske teatret var en forløper tildet absurde teatret, men rammene for handlingen var merrealistiske i det eksistensialistiske teatret enn i det absurde teatret.