Eklektiker er enfilosof som ikke selv bygger et sammenhengende filosofisk system ut fra egne grunntanker, men stykkevis velger og samler hva han finner riktig og tiltalende i andres systemer. Begrepet kan også brukes om en utøver som blander stilarter.

Eklektisismen forutsetter derfor en forutgående utvikling av forskjellige grunntanker, og fordi de enkelte tanker er utgått fra forskjellige utgangspunkter, blir den tilveiebrakte sammenheng mellom dem ofte overfladisk.

I denantikke filosofis historie er eklektiker betegnelse for de filosofer som i denromerske republikks senere tid og særlig under keisertiden forsøkte å forenestoisisme ogplatonisme til et filosofisk system, ofte med elementer fraAristoteles og fra jødiske og andreorientalske systemer.

Som eksempler på eklektiske filosofer kan nevnesCicero og på 1800-tallet franskmannenVictor Cousin, hvis erklærte mål var å «smelte sammen det beste i hver filosof».

Ikunsthistorie ogmusikkhistorie betegner eklektisisme en tilslutning til andre kunstneres stil som følge av manglende originalitet, og iarkitekturen blir begrepet brukt om en arkitektur som baserer sine løsninger på en sammenstilling av elementer fra flere forskjellige samtidige eller historiske stilretninger.

Typisk er utviklingen avhistorismen på slutten av 1800-tallet. Mens historismen således gjerne betegner en bred vifte av forskjelligartede uttrykksformer, brukes eklektisismebegrepet i nyere arkitektur mer spesifikt om en retning innenforpostmodernismen som anført av den amerikanske arkitektenPhilip Johnsons og senere briten Quinlan Terrys lek med historiske referanser.