Domkapittel er presteskapet (prestekollegiet) ved endomkirke (katedral).

FraAugustins tid ble det skikk at prestene ved katedralene levde sammen under samme tak etter en felles regel i et klosteraktig fellesskap (latinvita canonica) som forutsattesølibat. Domkapitlet ble først en fast institusjon på 800-tallet. Medlemmene av domkapitlet fikk etter hvert også navnetkanniker (latincanonici). Senere skjelnet man mellom regulære kanniker, som hadde felleseie, og sekulære kanniker med særeie. Den opprinnelige funksjonen til kannikene var i fellesskap å utføre gudstjenestene ved domkirken og bistå biskopen i styret av bispedømmet. Etter hvert fikk domkapitlene store inntekter og mange rettigheter, blant annet rett til å velge sinbiskop. PåTrientkonsilet på 1500-tallet ble den verdslige makten deres sterkt redusert.

I Norge vokste domkapitlene fram i forbindelse med opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins på midten av 1100-tallet og en fastere organisering av bispedømmene. Gjennomreformasjonen ble det gamle kirkestyret avskaffet i Norge. Det fantes ikke lenger noe selvstendig kirkestyre; kirken ble underlagt statens styring, og domkapitlene mistet det meste av sin tidligere myndighet i kirkestyret. Men domkapitlene ble likevel opprettholdt etter at reformasjonen var innført i 1537.

Avviklingen var domkapitlene var en langsom prosess, og det er ikke entydig når det faktisk skjedde. Det er vanlig å si at domkapitlene i Norge i hvert fall eksisterte – riktignok i en sterkt redusert form – til inn på 1700-tallet.

Av de evangeliske kirker har den anglikanske beholdt domkapitlene – hver domkirke har her sinecanons.Det samme gjelder, i sterkt endret skikkelse, den svenske kirke.