Dogmehistorie er enteologisk spesialdisiplin som behandler dekristne dogmenes – det vil si de kirkelig anerkjente teologiskelæresetningenes – tilblivelse og utvikling.

Dogmehistorien spilte en særlig viktig rolle innenprotestantisk teologi fra slutten av 1800-tallet til et stykke inn på 1900-tallet. I denne perioden ble de klassiske dogmehistoriske verkene skrevet, først og fremstAdolf von HarnacksLehrbuch der Dogmengeschichte (3 bind, 1886–90) og Reinhold SeebergsLehrbuch der Dogmengeschichte (4 bind, 1908–20). Begge var opptatt av at dogmene hadde bidratt til å føre kirken bort fra den opprinnelige troen påJesus. Det skulle være teologiens oppgave å vise dette og å hjelpe kirken til en historisk kritisk omgang med dogmene. Dogmehistorien arbeidet mest med kirkens tidligste historie, den såkalteoldkirken, da de mest sentrale kristne dogmene var blitt formulert. I protestantisk dogmehistorie ble sluttstreken ofte satt medreformasjonen, da dogmedannelsen ble ansett som avsluttet.

Også ikatolsk teologi har dogmehistorien vært en betydelig disiplin i vårt århundre, i den hensikt å oppnå en mer nøyaktig forståelse av eldre dogmatiske formuleringer. Etter katolsk syn er åpenbaringen av troens innhold avsluttet med den sisteapostels død, men utlegningen og forståelsen av troen er en pågående fordypelsesprosess, som av og til kan resultere i dogmatisk fastleggelse av visse punkter, for eksempel dogmet omMarias opptagelse i himmelen fra 1950.

I de siste tiårene er begrepet teologihistorie blitt mer vanlig å bruke enn dogmehistorie både blant protestanter og katolikker. Teologihistorie er et mer åpent begrep som omfatter hele utviklingen av teologien som fag, og som inkluderer historien om dogmenes tilblivelse og utvikling.