En av de første anledningene der begrepet diskursanalyse ble tatt i bruk, var iZellig Harris' artikkelDiscourse Analysis i tidsskriftetLanguage i 1952. I denne sammenhengen ble begrepet diskursanalyse brukt om en formell analysemetode for å beskrive språklige strukturer oversetningsnivået.

En formell tilnærming til diskurs har stått sentralt i fagfeltet, og for mange språkvitere skal diskursanalyse være etvitenskapelig prosjekt med høye ambisjoner på det teoretiske og formelle plan. Denne forståelsen av diskursanalyse må imidlertid sees i sammenheng med diskursanalysen slik den parallelt har blitt utviklet som et idéhistorisk, ideologikritisk og samfunnsrettet prosjekt. Dette prosjektet forbindes særlig medMichel Foucaults bruk av begrepet, slik det er benyttet i blant annetTingenes orden(1966, norsk utgave 2006) ogDiskursens orden(1970, norsk utgave 1999).

For Foucault er en diskurs de historiske, sosiale og kulturelle betingelsene som gjør det mulig at en ytring eller en handling blir oppfattet som naturlig eller akseptabel. Til forskjell fraZellig Sabbetai Harris bruker han ikke «diskurs» primært om enkelttekster, men om store og mer løselig definerte fenomener. ITingenes ordenbeskriver han blant annet hvordanfilologi,økonomi ogbiologi ble til og utviklet seg som vitenskaper på 1800-tallet, og hvordan de, som diskurser, ble systemer der en viss type utsagn ble regnet som sanne og usanne.

Tradisjonen etter Foucault har hatt problemer med avgrensning av diskursanalyse som felt og metode. Det er for eksempel ikke enighet om hva som kan eller bør utgjøre diskursanalysens datamateriale ellerempiriske grunnlag. Det kan være tekster og ytringer, men også handlinger og institusjonelle rutiner.

Diskursanalyse i samfunnsvitenskapelig forstand kan konsentrere seg mest om det siste; da havner diskursanalysen nærmereetnografisk observasjon enn for eksempel tekstanalyse. I begge tilfellene er det imidlertid viktig at diskursanalysen søker etter de rammene og premissene på makronivå som er med på å gi mening til analyseobjektene på mikronivå.

Forbindelsen mellom diskurs på mikro- og makronivå, eventuelt smal og bred forstand, ligger i at de brede diskursene oppstår og vedlikeholdes gjennom enkelte tekster, ytringer, handlinger eller rutineri kontekst.

Eksempel: Økonomidiskursen opprettholdes fordi det skrives økonomisk faglitteratur, fordi det holdes forelesninger og seminarer i økonomiske emner, og fordi økonomiske resonnementer ligger til grunn for politiske beslutninger – blant mye annet.

Disse bidragene blir deretter en del av den økonomiske diskursen fordi de benytter visse fagtermer, henviser til tidligere tekster i samme tradisjon og så videre. Det er dermed en sirkelbevegelse mellom mikro- og makronivå.

Mange diskursanalytikere fra 1970-tallet og fremover har forsøkt å forene den idéhistoriske makrotilnærmingen til diskursanalyse med den språkvitenskapelige mikrotilnærmingen. Den britiske forskeren Norman Fairclough (født 1941), britisk-østerrikske Ruth Wodak (født 1950) og nederlandske Teun van Dijk (født 1943) er blant dem som er knyttet til det kritisk-diskursanalytiske prosjektet, som i tillegg til Michel Foucault har sine vitenskapelige røtter iFrankfurter-skolen, herunderTheodor Adorno ogMax Horkheimers kritiske teori.

En grunntanke i denne retningen er at språk i bruk aldri kan være et nøytralt medium, men innebærer at brukeren har et bestemt perspektiv på verden. Et eksempel på dette er påstanden om at enkelte ordvalg er ladet. Den samme politiske gruppen kan kalles «frihetskjempere» eller «terrorister», avhengig av om man vil uttrykke henholdsvis støtte eller fordømmelse.

Men også grammatiske strukturer bærer sosial mening for kritisk diskursanalyse. Det er stor forskjell på å si at «bilen krasjet i fjellveggen», «bilen ble krasjet i fjellveggen» eller «han krasjet bilen i fjellveggen».

Flere forskere innen kritisk diskursanalyse er særlig opptatt av å spore forbindelsen mellom slike valg – altså valg mellom ord, grammatiske former og retoriske strukturer – og bruk og misbruk av makt. Hypotesen er at språkbruk kan opprettholde, styrke eller svekke maktbærende relasjoner. Dermed kan kritisk diskursanalyse forstås både som et samfunnsvitenskapelig og et humanistisk prosjekt.

• diskurs
• retorikk
• språkvitenskap