dialektisk materialisme
Dialektisk materialisme er enmarxistisk historiefilosofi og samfunnsanalyse som fikk sine første teoretiske byggestener iKarl Marx ogFriedrich Engels' tekster på 1840-tallet. Den er basert på ideen om at menneskehetens historie følger en indre logikk. De revolusjonære overgangene mellom historiske samfunnsformer forstås som en lovmessig bevegelse bestemt avklassekampens suksessivemotsetningsforhold.
Faktaboks
- Uttale
dialektisk materialisme
På grunnlag av en slik historiefilosofi mente Marx og Engels å kunne forutse de sentrale utviklingslinjene i samtidens samfunn. De hevdet klassekampen mellom detkapitalistiskeborgerskapet og detutbyttedeproletariatet i1800-tallets fremvoksende industrisamfunn ville forenkles og tilspisses og etter hvert åpne for en politiskrevolusjon som skulle lede inn et klasseløstkommunistisk samfunn.
Den dialektiske materialismen er en særlig omstridt teori i kommunismens historie. Den har stått i sentrum for dype skillelinjer både i den politiske realhistorien og mellom ulike marxistiske fortolkningstradisjoner. Dette skyldes dens tilsynelatendepositivistiske holdning til historieutviklingen, som i ytterste tilfelle kan innebære etdeterministisk syn på revolusjonens historiske nødvendighet, et elitistisk syn på revolusjonens legitime styringsgrupper og rettferdiggjørelse av vidstrakt voldsbruk i revolusjonære overgangsperioder.
Teorien knyttes gjerne til såkaltortodoks marxisme og ble etter hvert spesielt sentral iDen kommunistiske internasjonale under innflytelse avJosef Stalins marxismefortolkning (sestalinisme).
Historisk oversikt
Det teoretiske rammeverket for det som siden er blitt kalt marxismens «dialektiske materialisme» ble først utviklet i Marx og Engels'Den tyske ideologien (1845), i Marx'Filosofiens elendighet(1847) og iDet kommunistiske manifest(1848).
Selv benyttet Marx aldri uttrykket «dialektisk materialisme», men skrev om «den dialektiske metode», «materialisme» og «materiell dialektikk». Engels benyttet betegnelsen kun en gang i bokenLudwig Feuerbach(1886), utgitt tre år etter Marx' død. Senere utvikling av den dialektiske materialismen har støttet seg mer på Engels' tekster fra 1870-tallet enn på noen av Marx' tekster. Flere har dessuten hevdet at den dialektiske materialismen som doktrine i beste fall var en ufullstendig arbeidshypotese i Marx og Engels' forfatterskap som ikke gir noen dekkende fremstilling av deres nyanserte og dynamiske tenkning.
Det var den russiske marxisten Georgij Plekhanov (1856-1918) som først systematiserte den dialektiske materialismen som marxistisk doktrine i 1891 i et forsøk på å gjendrive den «reformistiske» sosialismen medEduard Bernstein (1850-1932) i spissen. Den ble derfor spesifikt fremmet som en doktrine for revolusjonær politikk. Plekhanov hadde stor innflytelse på en ny generasjon russiske marxister, deriblantVladimir Lenin (1870-1924) som også skrev om dialektisk materialisme. Den ungarske marxistenGeorg Lukács (1885-1971) kom med sitt berømte bidrag iHistorie og klassebevisstheti 1923.
Det er rimelig å si at den dialektiske materialismen først og fremst assosieres medJosef Stalin (1878-1953). IOm den historiske og den dialektiske materialisme(1938) utviklet Stalin en rigid fremstilling av doktrinen som ble offisiell lære i Sovjetunionen og som ville virke sterkt inn på den kommunistiske internasjonalens ideologiske rettesnorer. «Den dialektiske materialisme er verdensanskuelsen til det marxist-leninistiske parti,» lyder bokens første setning.
Teoretisk oversikt
Hegels historiefilosofi
Den dialektiske materialismen bygger på en kritisk gjenoppfinnelse avGeorg Wilhelm Friedrich Hegels (1770-1831) dialektiske historiefilosofi på begynnelsen av 1800-tallet. Hegel argumenterte for at verdenshistorien var scenen for fornuftens progressive virkeliggjørelse i form av den menneskelige bevissthetens skrittvise selverkjennelse. Denne bevegelsen fulgte en indre logikk kjennetegnet av negativitet og konflikt: I enhver fase ville det utvikles konfliktfulle spenningsforhold som, når de nådde sitt klimatiske bruddpunkt, ville «smelte sammen» og inngå i dannelsen av en høyerestående fase. Slik skulle bevegelsen fortsette helt til den nådde historiens ende, noe Hegel beskrev som virkeliggjørelsen av den «absolutte ånd».
Nyhegelianerne, og spesieltLudwig Feuerbach (1804-1872), videreførte Hegels dialektiske historiefilosofi, men avviste ideen om fornuftens historiske virkeliggjørelse til fordel for en religions- og statskritikk som trakk dialektikken i retning av politisk frigjøring. Marx delte nyhegelianernes politiske vridning av den hegelianske dialektikken, men mente det var nødvendig å sette den i sammenheng med samfunnsøkonomien.
Fra idealistisk til materialistisk dialektikk
Marx karakteriserte Hegels dialektikk somidealistisk i den forstand at det var det åndelige, eller ideenes indre motsetningsforhold, som lå til grunn for fornuftens historiske bevegelse. Han innvendte at ideene selv var produkter av noe dypereliggende, nemlig samfunnets økonomiske forhold. Det økonomiske (eller det «materielle») dannet rammen for det åndelige (seoverbygning).
Marx utviklet derfor enmaterialistiskdialektikk der motsetningsforholdene som lå til grunn for historisk bevegelse var å finne i samfunnenes økonomiske grunnstruktur. Denne strukturen inneholdt konfliktladede spenninger mellom herskende og undertrykte samfunnsgrupper, mellom menneske og natur, samt mellom samfunn og teknologisk utvikling.Fremmedgjøringsbegrepet og også kritikken avreligion som «folkets opium» står sentralt i disse debattene.
På denne måten skulle verdenshistorien, ifølge Marx og Engels, ha beveget seg fra det primitivestammesamfunn til detantikke slavesamfunn — med den såkalteasiatiske produksjonsmåte som et slags mellomstadium —, videre til det europeiskeføydalsamfunnet og inn i 1800-tallets industrikapitalisme. Det fremtidige kommunistiske samfunnet skulle være enden på klassekampens historie og ville derfor oppheve den indre motoren for all kjent historisk bevegelse. Marx og Engels spesifiserte ikke hvorvidt dette betydde at kommunismen representerte historiens definitive endestasjon eller begynnelsen på et nytt og uforutsigelig historieforløp.
Dialektisk og historisk materialisme
I den marxistiske tradisjonen skilles det mellomdialektisk oghistoriskmaterialisme. Der den historiske materialismen er en beskrivende analyse av historiske samfunnsformer, er den dialektiske materialismen en filosofisk teori om historieforløpets indre logikk. I ortodoks marxisme forstås disse to doktrinene som komplementære, mens heterodoks marxisme vanligvis avviser den dialektiske materialismen. Dette gjelder for eksempelAntonio Gramsci med hanshegemonibegrep,Louis Althusser med hans teori om historisk «overdeterminasjon», Mario Trontis «arbeideristiske» antagonismetenkning, Frederic Jamesons utopipolitikk ogAlain Badious hendelsesfilosofi.
Omdiskuterte punkter
At den dialektiske materialismen har vært en svært omstridt doktrine i marxismens historie skyldes ikke bare teoretiske uenigheter rundt dens filosofiske og historiske analyse og dens ledende ide om at verdenshistorien adlyder en indre logikk. Debatten har først og fremst dreid seg om de (real-)politiske konsekvenser av dens selverklærte evne til å forutse og bemektige seg det fremtidige historieforløpet.
Doktrinen mistenkes for å bidra til at politikkens institusjoner og målsetninger unndras demokratisk debatt og påvirkning til fordel for et elitistisk ogautoritært styresett som legitimerer egen politikk som middel til å virkeliggjøre kommunismen som historisk skjebne.
At flere kommunistiske stater gikk inn for en voldsom fremskyndelse av industrialiseringen, deriblantSovjetunionen under Stalins ledelse samtFolkerepublikken Kina underMao Zedongs ledelse, kan også tilbakeføres på teoretisk nivå til den dialektiske materialismens ledende ide om at den industrielle arbeiderklassen måtte utvikles fullt ut for å legge til rette for den historiske revolusjonen av industrikapitalismen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Friedrich Engels.Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Forlaget Ny Dag, 1970.
- Georg Lukács.Historie og klassebevissthet. Gyldendal Norsk Forlag, 1923.
- Josef Stalin.Om dialektisk og historisk materialisme. Marxistisk-leninistisk Forlag, 1972.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.