Diakon brukes iDet nye testamentet som tittel for en gruppeembets- eller tjenestepersoner i menighetene (Filipperne 1,1;Paulus' første brev til Timoteus 3,8 ff.;Apostlenes gjerninger 6,1 ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apostlenes gjerninger 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst somforkynnere (6,8 ff.; 21,8).

Senere ioldkirken ble diakon den laveste graden innen det kirkelige embete:biskop,presbyter, diakon. Diakonembetet i denne formen er bevart i romerkirken ogden anglikanske kirke (engelskdeacon). Diakonatet er her en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner.

Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet ide evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor Johann Hinrich Wichern (1808–1881) grunnla det første diakonhjemmet iHamburg i 1833.

InnenDen norske kirke er en diakon en person utdannet på masternivå i helsefag, sosialfag, praktisk-teologiske fag, samfunnsfag, pedagogiske fag eller med utdanning iteologi (cand.theol.). Diakonen er leder av menighetensdiakonitjeneste og er vigslet av biskopen til sin oppgave imenigheten. Diakonens hovedoppgave er å fremme kirkens omsorgstjeneste ved å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød.

• diakonisse
• VID vitenskapelige høyskole