deodorant
Deodorant er et produkt som brukes for å unngå ubehagelig svettelukt, som regel under armene.
Frisksvette fra deapokrine svettekjertlene er nærmest luktfri. Bakteriene i hudensnormalflora kan imidlertid bryte ned noen av innholdsstoffene i svetten, og det er denne nedbrytningsprosessen som lukter sjenerende. De viktigste ingrediensene i moderne deodoranter er vanligvisaluminiumforbindelser, bakteriedrepende tilsetningsstoffer (alkohol,klorheksidindiacetat, cetrimon ellertriclosan),parfyme ogtalkumpudder.
Deodoranter kan forårsake irritasjon, og i noen tilfellerallergiske reaksjoner.
Virkning
Deodoranter kan virke på flere måter: ved å maskere lukt, nøytralisere lukt, fjerne bakterier eller vedadsorbsjon. Adsorberede deodoranter kan for eksempel ha en antiperspirererede effekt; det vil si hindre svetting (perspirasjon) ved å hemme svettekjertlene. Dette kan oppnås enten ved hjelp av svettehemmende kjemikalier ellerekstrakter fra naturen.
En deodorants oppgave er primært å hindre bakterievekst, og i noen tilfeller å tilføre god lukt, mens hovedoppgaven til en antiperspirant er å dempe svette.
Ulike typer
Deodoranter finnes i dag i forskjellige former: væsker (lotions, roll-on),salver ogkremer, stifter, og en liten andel aerosolspray. Deodoranter kombineres også ofte med antitranspirasjonsmidler som skal nedsette svetteutskillelsen. En rekke sportsklær med teknologiske fibre som fordeler fukt og gir effektiv lufting har redusert behovet for deodoranter i forbindelse med fysiske aktiviteter.
Historie
Ioldtidens Egypt barberte folk armhulene i forsøk på å redusere uønsket kroppslukt. Det var også vanlig å kamuflere lukt med parfymer, utvunnet avoljer frablomster ogplanter fra naturen. IAsia var det vanlig å bruke naturlige mineralsalter under armene; en effektiv teknikk som brukes også i dag, med en mengde produkter som selges gjennom helsekostbutikker og på nettet. RundtVictoriatiden var det vanlig å sy et lag medabsorberede stoff underarmhulen på finere kjoler, bluser, jakker og skjorter. Disse kunne fjernes og vaskes, for deretter å syes på igjen.
Nyere tid
Den første deodoranten som hemmet bakterievekst het Mum, og ble patentert av Edna Murphy iPhiladelphia i 1888. Den kom i ensalveform som ble påført med fingertuppene, besto blant annet av sinkoksid og alkohol, og virketantiseptisk. Roll-on-varianten, inspirert avkulepennen, kom noen år senere.
Den første antiperspiranten, som virket både mot bakterier og svette, het EverDry og ble lansert i 1903. Syreinnholdet i EverDry var imidlertid så sterkt at deodoranten spiste seg gjennom klærne, og etterlot store gule skjolder. På 1950-tallet komaerosol-spraydeodorantene, som ble svært populære og tok over 80 prosent av markedet. Aerosol-sprayflasken var en norsk oppfinnelse, patentert avErik Rotheim i 1926. Deodorantspray inneholdt tidligereklorfluorkarboner, men disse ble tatt ut av bruk på starten av 1980-tallet siden det ble oppdaget at disse ødelaozonlaget. I 1989 trådteMontreal-protokollen i kraft der alle deltakerlandene forpliktet seg til å redusere bruken avKFK-gasser. Deodorantspray som selges iEuropa bruker derfor andreklimagasser.
Les mer i Store norske leksikon
- Skrevet av:
- Artikkelen inneholder tekst fra:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.