den prøyssiske sjuårskrig
Fredrik den store var alliert med kurfyrsten av Sachsen og den franske kongenLudvig 15., men i januar 1756 skiftet Fredrik alliansepartner, idet han inngikk en avtale med den britiske kongenGeorg 2.
Den prøyssiske sjuårskrig er en samlebetegnelse på flere kriger som i årene 1756–1763 ble ført mellomPreussen ogStorbritannia/Hannover på den ene siden ogØsterrike,Frankrike,Russland ogSverige på den andre. Den prøyssisk-britiske alliansen fikk dessuten støtte fraHessen-Kassel, ogPortugal sluttet seg til alliansen fra 1762.Sachsen inngikk i den fransk-østerrikske alliansen, som også fikk støtte avSpania fra 1762. Opprinnelig var krigsskueplassen det europeiske kontinentet, men andre konflikter mellom noen av partene førte krigen over til dereskolonier iNord- ogSør-Amerika,Karibia,India,De ostindiske øyer ogVest-Afrika.
Faktaboks
- Også kjent som
den preussiske sjuårskrig; sjuårskrigen; syvårskrigen; den tredjeschlesiske krig
engelskSeven Years' War; franskGuerre de Sept Ans; tyskSiebenjähriger Krieg
Krigen ble avsluttet med to fredsavtaler i februar 1763:Freden i Paris ble inngått mellom Frankrike, Spania og Storbritannia, med Portugal som aksepterende bisitter, mens avtalene mellom Preussen, Sachsen og Østerrike ble inngått iLeipzig. Russland og Sverige hadde allerede i mai 1762 inngått separate fredsavtaler med Preussen.
Bakgrunn
KeiserinneMaria Teresia hadde iden østerrikske arvefølgekrig i årene 1740–1748 måttet gi fra seg det meste av sine bøhmiske besittelser iSchlesien til den prøyssiske kongenFredrik 2. den store. Men hun hadde ikke gitt opp tanken på å erobre området tilbake. Maria Teresia, malt avMartin van Meytens i 1759.
.jpg){kind=link}
KeiserinneMaria Teresia hadde iden østerrikske arvefølgekrig i årene 1740–1748 måttet gi fra seg det meste av sine bøhmiske besittelser iSchlesien til den prøyssiske kongenFredrik 2. den store. Men hun hadde ikke gitt opp tanken på å erobre området tilbake, og hun var bekymret over Fredriks ambisjoner for Preussens makt innenforDet tysk-romerske riket. I den forrige krigen hadde Østerrike fått støtte fra den britiske kongenGeorg 2., som også varkurfyrste i keiserriket i sin egenskap av hertug av Braunschweig-Lüneburg (Hannover), mens Fredrik den store var alliert med kurfyrsten av Sachsen og den franske kongenLudvig 15.
I januar 1756 skiftet Fredrik alliansepartner, idet han inngikk en avtale med den britiske kongen, som var bekymret for sine tyske besittelser dersom han skulle bli nødt til å bruke det meste av sin militære styrke andre steder for å forhindre at den franske kongen fikk et overtak i de to kolonimaktenes kamp om herredømmet i Amerika, Afrika og India.
Fredrik var på sin side urolig for at den franske støtten, som var lovet i en avtale fra 1747, kunne utebli dersom Maria Teresia skulle utnytte sin avtale med den russiske keiserinnenElisabet fra 1746 til å gjøre et nytt forsøk på å gjenerobre de tapte områdene i Schlesien, og at det samtidig kom et russisk angrep mot de prøyssiske besittelsene iØst-Preussen.
Da nyheten om den prøyssisk-britiske avtalen ble kjent i Wien og Paris, ga Maria Teresia sin utenriksministerWenzel Anton Kaunitz i oppdrag å kontakte den gamle arvefienden Frankrike for å få til en avtale med dem. En gjensidig nøytralitets- og forsvarspakt ble inngått i mai 1756, og erstattet av enoffensiv avtale året etter. Denne ombyttingen av alliansepartnere har senere vært omtalt som «den diplomatiske revolusjonen».
Krigsforløpet i Europa
Krigen i Europa brøt ut våren 1756 som ensjøkrig mellom franske og britiske styrker, da en fransk kamp- og transportflåte med omring 15 000 infanterisoldater om bord beleiret den britiskegarnisonen i havnebyen Mahón på østsiden av øyaMenorca i Middelhavet. Storbritannia erklærte krig mot Frankrike i mai, og en britisk flåtestyrke ble sendt til øya for å bryte beleiringen, men britene måtte overgi seg i slutten av juni. Øya forble under fransk kontroll under resten av krigen.
I slutten av august 1756 ledet Fredrik den store selv sine tropper i et angrep på Sachsen. Han inntokDresden uten å møte større motstand, men ble grundig slått av en østerriksk styrke islaget ved Lobositz (nå Lovosice iTsjekkia), og han greide så vidt å tvinge sachserne til å overgi seg i slutten av oktober etter at han hadde vunnet en overbevisende seier over østerrikerne ved Pirna sørøst forDresden.
I januar 1757 tok krigen en alvorlig vending for Preussen, da dentysk-romerske keiserenFrans 1. Stefan erklærte krig mot denne riksdelen for brudd pålandefreden i keiserriket. Dermed kunne han også sette innriksarmeen mot prøysserne. Samtidig ble alliansen mellom Østerrike og Russland fornyet, og den fransk-østerrikske avtalen om gjensidig forsvar mot ytre fiender ble erstattet av en offensiv versjon i mai.
En fransk armé på 60 000 mann rykket i juli 1757 inn i det britiske Hannover og nærmet seg Preussen fra vest. Islaget ved Hastenbeck sørøst forHameln vant franskmennene en overlegen seier over en halvparten så stor britisk-hannoveransk-hessisk styrke som ble ledet av kong Georgs yngre bror hertugen avCumberland. Etter nederlaget trakk han sine tropper nordvestover, og denne armeen ble oppløst i september samme år.
En kombinert fransk og keiserlig armé angrep lenger sør, men ble slått av Fredriks hær islaget ved Rossbach vest forLeipzig i november.
En russisk hær på omkring 100 000 mann erobret i juli 1757 den østprøyssiske havnebyen Memel (nåKlaipeda iLitauen) og begynte en framrykking mot byene Königsberg (nåKaliningrad) og Danzig (nåGdańsk). De russiske styrkene vant over Fredriks hær islaget ved Gross-Jägersdorf (nå Izvilino øst for Kaliningrad by) i slutten av august, men siden de ikke hadde nådd fram til østersjøkysten var det umulig å skaffe nok forsyninger til mannskapene, og russerne trakk seg tilbake til Memel.
Sommeren 1757 hadde Sverige sluttet seg til den fransk-østerriksk-russiske alliansen. Den svenske kongen ville forsøke å ta tilbake den viktige havnebyen Stettin (nåSzczecin), som landet hadde måttet avstå til Preussen etterDen store nordiske krigen. Fra sitt hovedkvarter iStralsund iFor-Pommern rykket en svensk hær i september ut mot flere av Fredriks byer i området, men møtte motstand fra en overmektig prøyssisk styrke og måtte trekke seg tilbake til Stralsund.
Nye angrep fra svensker og russere i 1758 ble slått tilbake av den prøyssiske hæren, og Fredrik presset nå den østerrikske hovedstyrken i Böhmen sørøstover og beleiret den ved Olmütz (nåOlomouc). Men østerrikerne stoppet en forsyningskonvoi på vei fra vest og tvang prøysserne til å oppgi beleiringen.
De neste tre årene var preget av mange og små framrykkinger fra begge parter på alle fronter, men uten at det ga noen av sidene et varig overtak. En stund så det ut til at Fredrik hadde tapt for alvor – fornyet østerriksk og russisk innsats hadde gitt dem kontroll over Øst-Preussen, Schlesien og Sachsen, svenske tropper sto i prøyssisk Pommern, og en russisk styrke hadde for en kort tid til og med inntatt Fredriks hovedstadBerlin.
I slutten av 1761 ble situasjonen for Preussen ytterligere forverret, dawhig-regjeringen i London tapte parlamentsvalget. Regjeringen, med den prøyssiskvennlige krigs- og utenriksministerenWilliam Pitt den eldre, gikk av og ble erstattet av entory-regjering som var atskillig mindre interessert i å støtte prøysserkongen med soldater og penger.
Men redningen for Fredrik kom bare noen uker senere, da den russiske keiserinnen Elisabet døde i begynnelsen av januar 1762. Hun ble etterfulgt på tronen av sin søstersønn,Peter 3., som var en sterk beundrer av Fredrik den store og dennes høyt disiplinerte tropper, og han ville for enhver pris unngå å møte dem i kamp. I en fredsavtale som ble inngått iSt. Petersburg i mai 1762 forpliktet Russland seg til å gi opp besettelsen av Øst-Preussen og å hjelpe prøysserne med å forhandle fram en fredsavtale med Sverige. Dette ga Fredrik frie hender til å ta tilbake Schlesien fra østerrikerne.
Danmark–Norge
FyrstehusetHolstein-Gottorp hadde måttet avstå de slesvigske deler av hertugdømmet til den dansk-norske kongen etterDen store nordiske krigen. I den nå pågående krigen vartvillingrikene offisielt nøytrale, men på grunn av gottorpernes antatte ønsker om hevn for tapet og av frykt for prøyssisk eller russisk innblanding i konflikten, ble en større dansk-norsk militærstyrke – hovedsakelig bestående av nærmere 20 000 utskrevne norske soldater – i 1758 sendt somnøytralitetsvakt til de danske besittelseneOldenburg og Delmenhorst vest forBremen.
Det kom aldri noe angrep. Keiser Peter hadde riktignok sendt en russisk styrke på 40 000 mann til Pommern for å gripe inn mot danskene i tilfelle en planlagt konferanse mellom Russland og Danmark ikke førte til noe resultat. Men før konferansen kunne avholdes ble Peter avsatt av sin hustru og medregent keiserinneKatarina, og det russiske angrepet ble avblåst.
Utenfor Europa
Nord-Amerika
Kampene i Nord-Amerika sto mellom britiske og franske styrker, forsterket med henholdsvis hessiske og hannoveranske hjelpetropper samt lokale urfolk (irokeserforbundet) på britisk side og en urfolkskoalisjon (abenaki,algonkin og flere andre) på fransk side. Britene kjempet for å utvide sitt kolonirike mot nord og vest, mens Frankrike forsøkte å holde på sine besittelser i det nåværende Canada og sine mange små handels- og militærposter langsMississippi og andre elver i de sentrale delene av det nåværendeUSA.
I 1753 begynte franske soldater å bygge et antall fort vedEriesjøen og langsOhio-elven. Om høsten ble den 21 år gamle majorenGeorge Washington sendt ut fra Virginia for å advare franskmennene mot å fortsette framrykkingen, men uten resultat. I de følgende to årene kom det til flere mindre trefninger. Våren 1755 sendte både Frankrike og Storbritannia forsterkninger til Nord-Amerika, og i juli endte et britisk forsøk på å innta det franskeFort Duquesne ved det nåværendePittsburgh i Pennsylvania med et blodig nederlag islaget ved Monongahela-elven. En formell krigserklæring kom likevel først i mai 1756.
I august samme år ledet den franske generalen Louis de Montcalm et vellykket angrep på den britiske garnisonen iFort Oswego vedOntariosjøen nordvest for Syracuse i den nåværende delstatenNew York; han tok 1700 britiske soldater til fange og erobret fortets 121 kanoner.
Men snart snudde krigslykken for franskmennene. En britisk flåte- og infanteristyrke beleiret og inntok den franske festningenLouisbourg på øya Île Royale (nåCape Breton i Canada) i juni–juli 1758, og i oktober måtte den franske garnisonen i Fort Duquesne overgi seg. Det hjalp lite at franskmennene overraskende klarte å slå en tallmessig overlegen britisk styrke ved den franske befestningenFort Carillon ved Lake Champlain i Nouvelle-France (nåTiconderoga i staten New York) i juli 1758, for britene inntok fortet ett år senere.
I september 1759 vant britene det avgjørendeslaget ved Abrahamslettene rett utenfor byenQuebec, men den én time lange trefningen kostet livene til både general Montcalm og den britiske generalen James Wolfe. Et fransk forsøk på å gjenerobre Quebec i april 1760 førte heller ikke fram, og i september samme år hadde britene tatt kontrollen over hele Nouvelle-France.
Karibia
Både Frankrike, Spania og Storbritannia hadde kolonier på ulike øyer iKaribia. Sukkerproduksjonen på de store plantasjene, som ble drevet med afrikanskeslaver som arbeidskraft, var en av de viktigste inntektskildene for eierne i Europa, og øyene var strategiske utskipningshavner. I 1759 erobret britene den franskstyrte øyaGuadeloupe, og i 1762 fikk de også kontroll over naboøyaMartinique.
I august 1761 oppga den spanske kongenKarl 3. landets tidligere nøytralitet da han inngikk en familiepakt med sin franske fetterLudvig 15. Storbritannia erklærte krig mot Spania i januar 1762, og i august samme år overga den spanske kolonienCuba seg etter tre måneders britisk beleiring av hovedbyenHavanna. Men britenes egentlige mål i området var det spanskstyrteFlorida på det nordamerikanske fastlandet.
Sør-Amerika
ISør-Amerika var det først og fremst rivaliseringen mellom Spania og Portugal som etter hvert førte til krigshandlinger, men også Storbritannia hadde interesse av utviklingen i denne delen av verden. Sjøveien fra Europa tilStillehavet var viktig for britisk utforsking av og ekspansjon iOseania, og strategisk plassert i denne skipsleia ligger øygruppa Malvinas (nåFalklandsøyene), hvor de første bosettingene ble opprettet av franske og britiske kolonister i midten av 1760-årene.
Da Spania og Portugal begge gikk med i krigen i 1762, erobret portugisiske tropper det meste av området langsRio Negro (en bielv tilAmazonas), noe som var i strid med den flere hundre år gamleTordesillas-avtalen om delingen av «den nye verden» mellom de to landene. Spanske tropper inntok til gjengjeldBanda Oriental, grenseområdet mellom nåværendeUruguay ogBrasil.
Afrika
India og De ostindiske øyer
Ved siden av Nord-Amerika var India den viktigste utenomeuropeiske krigssonen. Her hadde bådebritiske ogfranskehandelskompanier opprettet befestede handelsposter langs kysten og knyttet kontakter med lokale herskere. Det var hele tiden britene som hadde overtaket. I 1757 sloRobert Clive den bengalske herskeren Siraj-ud-Daulah og hans franske allierte islaget vedPlassey nord forKolkata, som inderne hadde erobret året før, men nå måtte gi fra seg igjen. Franskmennene gjorde et forgjeves forsøk på å innta Madras (nåChennai) påCoromandelkysten rundt årsskiftet 1758/1759, men da britene erobret den franske hovedbasen Pondicherry (nåPuducherry) lengre sør i 1761 betydde det slutten på det franske herredømmet i India.
Sommeren 1762 la en britisk flåte på 14 skip, med nær 7000 sjøfolk og soldater om bord, ut fra India mot den spanskstyrte øygruppaFilippinene, og i slutten av september inntok de den spanske hovedbyenManila.
Fredsavtalene
Europa
Krigen i Europa ble offisielt avsluttet med de to fredsavtalene som ble inngått på slottet Hubertusburg øst forLeipzig 15. februar 1763, etter forhandlinger som hadde vart i tre måneder.
Den ene avtalen, om krigen mellom Preussen og Østerrike, bekreftet det som allerede tidligere var avtalt etterden første schlesiske krig i 1742: Østerrike avsto fra alle territorielle krav mot Preussen, slik at de tidligere østerrikske besittelsene iSchlesien definitivt ble prøyssiske, og de opphevet okkupasjonen av det prøyssiske grevskapetGlatz (nå Klodzko i Polen). Preussen på sin side avsto fra alle krav omkrigserstatninger fra Østerrike, og i en hemmelig tilleggsavtale lovte de å stemme forMaria Teresias sønnJosef ved det kommende valget av tysk (romersk) konge i 1764.
Den andre avtalen gjaldt forholdet mellom Preussen og Sachsen. Den slo fast at det var de gamle grensene mellom de to statene, slik de var avtalt etterden andre schlesiske krig vedfreden iDresden i 1745, som fortsatt skulle gjelde. Prøysserne lovte å trekke sine tropper ut av Sachsen, og atkurfyrsten der skulle ha fritt leide til å forflytte sine tropper gjennom det nå prøyssiske Schlesien til og fra sitt andre rike Polen. Den siste bestemmelsen fikk i praksis ingen betydning, for da kurfyrstenFredrik August, som også var konge av Polen, døde i oktober samme år, erklærte den polskesejmen landet for republikk, og personalunionen mellom de to statene opphørte.
Selv om de territorielle endringene etter krigen var svært små, innebar fredsavtalene likevel at Preussen i praksis fikk bekreftet sin status som den viktigste riksdelen iDet tysk-romerske riket ved siden av Østerrike.
Utenfor Europa
10. februar 1763 ble det inngått en fredsavtale i Paris mellom Frankrike, Spania og Storbritannia, som også Portugal sluttet seg til. Denne avtalen innebar at britene gikk ut av denne krigen som den seirende part, mens Frankrike måtte gi fra seg betydelige områder i Nord-Amerika (det østlige Canada og de franske besittelsene øst for Mississippi) og flere øyer i Karibia (Dominica,Grenada,Saint Vincent og Grenadinene samtTobago). Handelspostene i Senegal og India, som britene hadde erobret, ble gitt tilbake til Frankrike, mens franskmennene måtte giMenorca tilbake til britene. Tapene av de franske besittelsene på fastlandet i Nord-Amerika innebar at Frankrike nå måtte oppgi drømmen om et stortNouvelle-France; det eneste de satt igjen med var de to små øyeneSaint-Pierre og Miquelon ved sørkysten avNewfoundland.
Spania måtte avståFlorida til britene, men fikk til gjengjeld den delen av de franske besittelsene i Nord-Amerika som lå vest for Mississippi. Spania fikk også tilbake kontrollen over Havanna og Manila, men måtte levere tilbake til Portugal festningen Almeida på grensen mellom de to landene i Europa og det meste av Banda Oriental-området i Sør-Amerika.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Anderson, Fred (2007).Crucible of War: The Seven Years' War and the Fate of Empire in British North America, 1754–1766. New York: Knopf Doubleday
- Baugh, Daniel (2011).The Global Seven Years War, 1754–1763. London: Pearson Press
- Szabo, Franz A.J. (2007).The Seven Years' War in Europe 1756–1763. Milton Park: Routledge
Kommentarer (2)
skrevHalvor Bothner-By
svarteJon Gunnar Arntzen
Den episoden du nevner, er omtalt i avsnittet om Danmark-Norge under kapitlet Krigsforløpet i Europa.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.