den augsburgske konfesjon
Den augsburgske konfesjon er en bekjennelsestekst som legger fram denlutherske kristne læren. Hovedforfatter var den lutherske teologenPhilipp Melanchthon, og teksten gir en redegjørelse forlutheranernes syn i sentrale teologiske spørsmål. Den ble lagt fram for keiseren på riksdagen iAugsburg 25. juni 1530. Målet for lutheranerne var å kvitte seg med stempelet som enkjettersk bevegelse og å søke juridisk anerkjennelse som lovlig religionsform. Den augsburgske konfesjon omtales ofte med sitt latinske navnConfessio Augustana (CA).
Faktaboks
- Også kjent som
latinConfessio Augustana,
Bekjennelsesskrift for Den norske kirke
Den augsburgske konfesjon fikk stor betydning for den lutherske kristendommen i Danmark og Norge. Den gjelder fortsatt som såkalt bekjennelsesskrift forDen norske kirke.
Bakgrunn
Lutheranerne var i 1530 fortsatt definert som en kjettersk religionsform som falt utenfor det som var lovlig iDet tysk-romerske riket. Samtidig hadde det lutherske partiet på denne tiden vokst seg stort, og hadde også støtte fra flere viktige fyrster i Det tysk-romerske riket. Dermed var det ikke lenger mulig å forfølge alle lutheranere som kjettere, slik riksdagen iWorms hadde lagt opp til i 1521.
Martin Luther selv var ikke til stede i Augsburg i 1530. Han var erklært som kjetter og som fredløs i 1521, og kunne ikke vise seg utenfor områdene til kurfyrsten avSachsen, der han hadde beskyttelse. Derfor var det Luthers nærmeste medarbeider Philipp Melanchthon og noen andreWittenberg-teologer som representerte lutheranerne på riksdagen. Melanchthon var mer diplomatisk innstilt enn Luther, og teksten i CA viser også på noen måter at lutheranerne var innstilt på å unngå unødige konfrontasjoner. Viktigste tegn på dette er at CA avstår fra direkte polemikk mot paven og pavens makt. For Luther hadde kritikken av paven og hans makt i kirken vært et hovedtema på 1520-tallet.
Sjanger
CA karakteriseres gjerne som en bekjennelsestekst, altså et formelt dokument som gir et forpliktende uttrykk av lutheranernes lære. Språklig kommer dette til uttrykk i formuleringer som «Våre menigheter lærer ...» og «Like ens lærer de ...». Etter at det er slått fast hva man lærer, kommer det ofte også et ekstra avsnitt om hva man tar avstand fra eller hva man fordømmer: «De fordømmer ...»
For eksempel slås det helt i starten, i artikkel 1Om Gud, fast at menighetene lærer at det er ett guddommelig vesen som samtidig er tre personer: Fader, Sønn og Hellig ånd (den såkalte treenighetslæren). Deretter fordømmes alle som lærer noe annet om Gud: deriblant gnostikere som lærer at det er «to opprinnelige makter» (én ond og én god) og muslimer som tar avstand fra treenighetslæren.
Innhold
Bekjennelsen er bygd opp av 28 artikler, noen bare på noen få linjer, andre på flere sider. De 28 artiklene er delt inn i to deler. Første del er artikkel 1–21, andre del er artikkel 22 – 28.
Del 1
De 21 første artiklene søker å framstille lutheranernes lære slik at den etter Melanchthons syn burde kunne være forenlig med Romerkirkens. Ved slutten av del 1, etter artikkel 21, heter det derfor i en sammenfatning: «Dette er omtrent summen av vår lære. Av dette kan man se at det ikke er noe i den som avviker fra skriftene eller fra den alminnelige kirke eller fra Romerkirken slik som vi kjenner den fra kirkefedrene.» Den siste formuleringen her: «Romerkirken slik som vi kjenner den fra kirkefedrene» er et forsøk på å henvise til et felles grunnlag som omfatter mer enn bare selve Bibelen: nemlig de autoritative teologene fra antikkens tid (ikke minst Augustin). Lutheranernes syn var at pavekirken hadde sporet av fra den rette lære i løpet av middelalderen.
Trass i slike forsonende formuleringer visste lutheranerne godt at mye av det som sto i denne første delen av CA var i strid med det Romerkirkens sto for i 1530.
Minst fare for uenighet var det i artikkel 1 – 3, som handler om Gud, omarvesynden og om Guds sønn. Her ordlegger lutheranerne seg slik at de er på linje med Romerkirken.
Fra artikkel 4 av blir det vanskeligere. Her går CA først i artikkel 4 (og senere også i artikkel 20) inn på den såkalte rettferdiggjørelsen, altså spørsmålet om forholdet mellom tro og gjerninger og hva som skal til for å bli frelst. Dette var et spørsmål der lutheranerne og Romerkirkens teologer var sterkt uenige. Det samme var tilfelle når det gjaldt flere av de andre artiklene: for eksempel artikkel 5 om det kirkelige embete, artikkel 7 og 8 om kirken og artikkel 10 om nattverden.
Artikkel 16 handler «Om de borgerlige ting». Her slåes det fast at «lovlige borgerlige ordninger er Guds gode gjerninger», og at kristne kan gjøre tjeneste i alle lovlige borgerlige embeter. De kan også avlegge ed når øvrigheten krever det. I denne artikkelen fordømmes de såkalte gjendøperne som mente at kristne måtte holde seg unna mange borgerlige embeter og som også nektet å avlegge ed.
Del 2
Den andre delen, artiklene fra 22 til 28, tar for seg det lutheranerne anså som avvik fra rett lære. Lutheranerne forsøker her å ta et oppgjør med sju ordninger som de karakteriserer som misbruk og som «nye», altså uten rot i Bibelens lære eller hos kirkefedrene. Artiklene i denne delen er lengre enn artiklene i del 1.
Misbrukene som tas opp er: at nattverden ikke deles ut til lekfolket «i to skikkelser», altså både med brød og vin (artikkel 22), at prester ikke har lov til å gifte seg (artikkel 23), at prester feirer nattverd alene som en ekstra god gjerning som lekfolk kan betale for slik at det kommer dem til gode (artikkel 24), at det såkalte skriftemålet blir misbrukt med krav om at lekfolket skal regne opp alle sine synder (artikkel 25), at kirken har innført strenge regler om faste uten grunnlag i Bibelen (artikkel 26), at munker og nonner må avlegge umulige løfter (artikkel 27) og at biskopenes makt har blitt utvidet til også å omfatte verdslig ansvar og myndighet (artikkel 28).
Mottagelse
Etter å ha fått CA opplest på riksdagen, ga den katolske keiseren Karl 5. en gruppe lojale teologer i oppdrag å utforme et svar. Leder for gruppen var Luthers fremste teologiske motstander i Tyskland, Johannes Eck fra universitetet i Ingolstadt. Et første utkast til svar ble avvist av keiseren som for polemisk. En ny versjon:Confutatio Confessionis Augustanae («Gjendrivelse av den augsburgske konfesjon») ble lest opp for riksdagen 3. august 1530. Her gikk Eck og de andre teologene særlig hardt ut mot lutheranernes syn på rettferdiggjørelse og betydningen av gode gjerninger og også mot det lutherske synet på kirken. I en del andre spørsmål er de mer imøtekommende.
Melanchthon skrev året etter et tilsvar tilConfutatio med tittelenConfessionis Augustanae Apologia («Forsvar for den augsburgske konfesjon»). Det ble ikke lagt fram for keiseren, men fikk ikke desto mindre betydning i den indrelutherske diskusjonen om rett lære. Viktig for den senere interne diskusjonen blant protestanter ble også en ny versjon av CA – den såkalteConfessio Augustana variata – som Melanchthon ga ut i 1540. Her hadde han justert teksten om nattverdssakramentet slik at han kom kalvinistene i møte.
Luthersk bekjennelsesskrift
Selv om CA opprinnelig ble utformet som et forhandlingsdokument, fikk det i årene etter 1530 mer og mer funksjons som konfesjonell markør av hva lutheranerne sto for. Da den lutherske reformasjonen ble innført i Danmark og Norge i 1536/37, ble det i den nye kirkelige lovgivningen (Kirkeordinansen) henvist til CA for å definere hva den nye lutherske læren som skulle gjelde i rikene gikk ut på.
I 1555 ble den lutherske læren slik den var definert i CA endelig også formelt godkjent i Det tysk-romerske riket. Det skjedde på en ny riksdag i Augsburg, der det ble bestemt at to religiøse retninger fra nå av var tillat i riket: den gamle katolske og den nye lutherske slik den var definert i CA. De mange fyrstene og hertugene i riket kunne selv velge hvilken konfesjon som skulle gjelde i deres område.
Når det gjaldt Norge, ble henvisningen til CA gjentatt i religionsdelen av Christian 5.s Norske lov fra 1687. Den augsburgske konfesjon gjelder fortsatt som såkalt bekjennelsesskrift for Den norske kirke. Gjennom historien har 25. juni i enkelte lutherske områder vært feiret som en av flere merkedager for reformasjonens seier, især i jubileumsår som 1730 og 1830.
CA har også vært en viktig kilde i teologiske debatter på 1800- og 1900-tallet, og har i Norge ofte vært brukt til forsvar for en mer konservativ luthersk teologi. Artiklene om kriken har likevel også – blant annet av Inge Lønning – vært brukt til støtte for en mer liberal teologisk tenkning om kirken. I dagens teologiske diskusjoner spiller CA en mindre viktig rolle.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Norsk utgave av Augsburgske konfesjon, oversatt av Einar Molland, Cappelen, Oslo 1964. Fritt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket.
Lenke til latinsk utgave av Confessio Augustana fra 1531:https://www.bavarikon.de/object/bav:BSB-CMS-0000000000001353?lang=en
Litteratur
Kommenterte tekstutgaver
- Die Bekenntnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirche. Vollständige Neuedition, hrsg. vonIrene Dingel. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2014
- Grane, Leif:Confessio Augustana, København 1958, senere flere nye utgaver og opptrykk, senest i 2017
Annen litteratur
- Frank, Günter;Volker Leppin, Tobias Licht (Hrsg.):Die Confessio Augustana im ökumenischen Gespräch. De Gruyter, Berlin/Boston 2022
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
