I Norge er det, i tråd medytringsfriheten, lov til å demonstrere på offentlig sted. Men det er samtidig et krav om å melde fra til politiet om demonstrasjoner i forkant. Fram til ikrafttredelsen av politiloven i 1995 var det også et krav om å søke politiet om å gjennomføre demonstrasjoner. Hensynene bak arrangementer som har sammenheng med utøvelsen av ytringsfriheten, friheten til politisk virksomhet og lignende grunnleggende rettigheter, har vært bestemmende for utformingen av dagens bestemmelse.

Justisdepartementet skrev i forarbeidene til loven at «Ytringsfriheten, forsamlingsfriheten, adgangen til å drive politisk virksomhet og adgangen til å holde politiske demonstrasjoner er alle blant de grunnleggendemenneskerettigheter. Ytringsfriheten er også grunnlovfestet gjennom Grunnloven § 100. Slike aktiviteter skal ikke bare være tillatt, men de har også krav på beskyttelse av politiet der hvor dette er nødvendig for gjennomføringen. Det er likeledes adgang til å holde politiske demonstrasjoner og lignende arrangementer på offentlig sted» (Odelstingsproposisjon nr 22 for 1994-95).

Man må i dag melde fra «i god tid», noe som må forstås relativt. Det skal være rom for at manifestasjoner kan gjennomføres på kort varsel. Større arrangementer må det meldes fra om tidligere enn mindre arrangementer. Melding kan gis skriftlig eller muntlig.

Kravet om å melde fra er der for at politiet skal kunne gi en vurdering av sikkerheten. Demonstrasjoner har krav på beskyttelse av politiet der det er nødvendig for gjennomføringen.

Loven har tatt hensyn til at politiske demonstrasjoner ofte kommer som en reaksjon på spesielle hendelser, og gjennomføres på kort varsel. Hvis det kreves en politistyrke utover det som det stedlige politi uten nærmere planlegging kan mønstre, så vil et altfor kort varsel kunne føre til at arrangementet må forbys av politiet i henhold til politilovens § 11, tredje ledd.

Politiet har dermed anledning til å forby demonstrasjoner.

Det er bare to uttrykkelig angitte hensyn som kan gi grunnlag for et forbud.

Det første gjelder forstyrrelser avden offentlige ro og orden. Dette vil ofte være en følge av arrangementer på offentlig sted. Etter loven er det bare frykt foralvorlige forstyrrelser som kan gi grunnlag for et forbud mot et arrangement. Et forbud vil oftest kunne unngås ved at politiet i stedet stiller nærmere krav til tid, sted, gjennomføring mv.

Det andre forbudsgrunnlaget knytter seg tilarrangementsformålets eller fremføringsmåtens lovstridighet.

Et vedtak om forbud må forutsettes tatt på et høyt nivå i politiet. Interesseavveiningene kan være vanskelige og som oftest vil en slik avgjørelse kreve juridisk kompetanse. Hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forhåndssensur etter Grunnloven § 100, 4. ledd tilsier tilbakeholdenhet med å nedlegge forbud.

• politikk
• ytringsfrihet