Historisk sett er utviklingen av bysten somkunstform knyttet til minnet om mennesker som er avgått ved døden. Denne funksjonen er blant annet kjent fraDet gamle Egypt. Bysten som fremstillerNefertiti, dronning iDet gamle Egypt i det 18. dynasti, er et eksempel på dette.

Etableringen av eneuropeisktradisjon for bysten som etportrett av en bestemt person startet medromerskegravskikker i republikansk tid.

IKeisertiden var bysten blant de mestvanlige kunstformer. Byster avkeisere i Romerriket ble laget som hederstegn for militær eller politisk innsats. Slike byster følger bestemte regler for fremstilling, men inkluderer som regel en karakteristikk av den portretterte keiserenspersonlighetstrekk.

IDet vestromerske riket og i europeiskmiddelalder mistet kunstformen byste terreng. Bortsett fra generaliserte fremstillinger avhelgener forsvant bysten som portrett av navngitteindivider.

IDen katolske kirke kunne byster som fremstiltehelgener tjene somrelikviarium.

På 1400-tallet fikk bysten enrenessanse, særlig iFirenze. Florentinske billedhuggere behersket et bredt spekter av uttrykksformer. Man finner derfor byster irealistisk stil, men også byster somidealiserer den portretterte.Antonio Rossellino ogFrancesco Laurana representerer virkelighetstro kontra forskjønnendestil.

På 1400-tallet ble bystene ofte formet med overkropp, rygg, skuldre og deler av armene. Aktuelle billedhuggere somkomponerte på denne måten, erDesiderio da Settignano ogBenedetto da Maiano.

Alessandro Vittoria var virksom som billedhugger iVenezia. Hans byster av samtidens kjente venetianere i et moderat,klassisk formspråk blir regnet som representative for denestetiske smaken i Venezia i annen halvdel av 1500-tallet. På den annen side peker relasjonen mellom byste,karyatider og arkitektur i hans egetgravmonument i Chiesa di San Zaccaria i Venezia motbarokkensdynamiske forståelse avdelenes sammenheng med helheten.

Den fremstående, italienske kunstnerenGian Lorenzo Bernini ledet an i byster som iscenesetter den portretterte i en dramatisk, kortvarig elleremosjonell situasjon. Bernini og hans elever hadde som mål å gi ekstra spontant liv til personkarakteristikken. Dette fikk de til ved å gjengi den portretterte mens vedkommende snakket og hadde halvåpen munn.

BilledhuggerenCharles Antoine Coysevox laget mange byster av det franskehoffets medlemmer i annen halvdel av 1600-tallet. Hans livligebarokkestil og psykologiske karakteristikker, som avvek fraklassisismens måteholdnekonvensjoner, spilte opp mot den kunstneriske smaken tilkong Ludvig 14.

Med krav om naturlighet og enkelhet representerer bystene tilJean Antoine Houdonopplysningstidens kunstneriskemoderasjon. Houdon skapte en serie skulpturale portretter av berømte personer i samtiden, inklusivekonge Ludvig 16, kongefamilien ogaristokratiet. Han skapte også byster avopplysningstidensintellektuelle. Som portrettør viser Houdon respektfull forståelse for den portretterte og suveren teknisk gjennomføring.

Den tyske billedhuggerenJohann Gottfried Schadow produserte et stort antall byster. Som i Houdons kunst tenderer hans byster mot en naturtro oppfatning av den portretterte. Som portrettør er Schadow mest kjent for sine byster av samtidensforfattere.

Johan Tobias Sergel ogBertel Thorvaldsen skapte i årene før og etter 1800 en lang rekke byster av samtidens kjente kvinner og menn iSkandinavia. Flere norske billedhuggere tok lærdom av Thorvaldsensnyklassisistiske stil.

Den franske kunstnerenHonoré Daumier er mest kjent som grafiker og maler, men han modellerte også skulpturer i leire (terrakotta). Daumier var en av de første som eksperimenterte med sosial og politisksatire itredimensjonal form. I 1832 og i årene fremover laget han en serie satiriske byster i små formater av samtidensparlamentarikere. Detkarikerte kommer frem ved at Daumier har forvrengt ansiktsuttrykket til de portretterte.

De franske kunstnerneAuguste Rodin ogCharles Despiau har dannet skole når det gjelder denmoderne bystens forankring i detekspressive ellerrealistiske. Mens Rodins byster er preget av endynamisk og urolig overflate, har Despiau lagt mer vekt på enstatisk stil med avrundet overflate.

Blant de mangenorskebilledhuggere som befattet seg med byster på 1800-tallet, kan man trekke fremOle Henriksen Fladager ogJulius Middelthun.

Brynjulf Bergslien representerer en realistiskstil, mensGustav Vigeland understreket gjerne karakteristiske detaljer hos den portretterte. Overflaten i Vigelands byster fra 1890-årene har ofte et urolig ogimpresjonistisk preg.

På 1900-tallet og frem til dagens situasjon kan man finne forskjellige stilistiske tendenser blant norske billedhuggere. Billedhuggere i Norge har vekslet mellom detekspressive,klassiske ogrealistiske i forståelsen av hvordan en byste kan formgis.

Flere av dagens billedhuggere nøyer seg ofte med hode og hals fremfor bysten i klassisk forstand som inkluderer brystpartiet. Denne typen byster, også kalt hoder, er laget avAnne Raknes,Turid Eng ogKirsten Kokkin.

Fra 1400-tallet og frem til 1700-tallet ble en byste gjerne plassert opphøyet i ennisje over endør eller på en vegg. En høy plassering krever en vissscenografi og at det blir tatt hensyn til synsvinkelen nedenfra.

På 1700-tallet ble byster plassert påsokkel ellerpidestall og flyttet ned til øyehøyde for sittende personer i et interiør.Kommoder, bokskap og peishyller kunne også fungere som steder hvor byster kunne bli plassert. Denne måten å stille ut byster på er fremdeles den vanligste.

En byste er ofte resultat av et oppdrag med bestemte forventninger.Kriterier ved bestillingen har gjennom historien gitt billedhuggere begrenset frihet til å eksperimentere med form og personkarakteristikk. Likevel greier mange av dagens kunstnere å tilføre denne kunstformens tradisjonellekonvensjoner nye impulser.

• herme
• mannekeng
• portrett
• portrettkunst
• punktering – skulptur
• romersk kunst
• skulptur

• Borg, Barbara E. (2019).A Companion to Roman Art. New Jersey: Wiley-Blackwell
• Mørstad, Erik (1992).Skulpturleksikon. Begreper og betegnelser i billeduggerkunsten. Oslo: Ad Notam Gyldendal
• Penny, Nicholas (1993).The Materials of Sculpture. New Haven: Yale University Press