Biologisk antropologi blir gjerne forbundet med innsamling avfossiler og måling av fragmenter av skjelettrester fra ulikeprimater,hominider og fortidens mennesker. Det fossile materialet sier noe om utviklingsretningen og de spesifikke omgivelsene som beinrestene forekommer i.

Faget er også nøye knyttet sammen medpaleopatologien, som ut fra spesifikke spor på beinfunn kan gi verdifull informasjon omsykdommer og generell helsetilstand blant fortidens mennesker, og den påvirkning dette har hatt for deres levevilkår.

Biologisk antropologi kan betraktes som en gren avprimatologien, hvorevolusjonslæren inntar en sentral plass.Menneskeaper, særligsjimpanser, er vanlige studieobjekter for mange biologiske antropologer. Observasjon og analyse av primatatferd er ofte kombinert med studiet av menneskehetens historie gjennom granskning av beinfragmenter.

Eksempler på problemstillinger er hvordan vi skal forstå det biologiske slektskapet mellom mennesker og primater, og hvordan kunnskap om primatenes plass i naturen kan føre til bedre forståelse av menneskelig atferd og utvikling.

Forskning på mennesket som biologisk vesen blant andre organismer forutsetter kunnskap ianatomi ogfysiologi. Imedisinen fokuserer disse fagene på kroppens struktur og funksjon hos moderne mennesker. I biologisk antropologi studerer man kroppslige variasjoner og endringer både gjennom historien og på tvers av geografiske områder. Disse studiene kan være sammenlignende eller mer generelle.

Denne grenen må ikke forveksles medmedisinsk antropologi, en underavdeling avsosialantropologien, som fokuserer på sosiale og kulturelle forestillinger omhelse,sykdom og behandlingspraksiser.

Arvelighetsforskningen er en viktig del av moderne biologisk antropologi. Genforskning har blant annet vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt. Genetisk materiale kan også gi informasjon om prosesser som ligger til grunn for endring over tid.

Særligpopulasjonsgenetikken, som har fokus på forekomsten avgener i befolkninger, har forvandlet faget fra å være en statisk,deskriptiv virksomhet, overveiende basert på fysiske målinger, til å bli en dynamisk vitenskap. Fokuset har gått fra individuelle forskjeller og typologiske varianter til studier av biologiske normalvariasjoner, de underliggende vevsprosessene og de faktorene som styrer dem.

Rettsantropologi er den delen avrettsmedisin som baserer seg på metoder og kunnskaper innen biologisk antropologi. Dette muliggjør blant annetkriminalteknisk identifikasjon av beinfunn. Rettsantropologiske undersøkelser kan også være nødvendige i forbindelse med identifisering av levninger etter masseulykker, som vedbrannen på Scandinavian Star, eller massedrap, for eksempel i etterkant avKosovo-krigen.

I Frankrike utgaGeorges-Louis de BuffonHistoire naturelle générale et particulière fra midten av 1700-tallet som rommet det meste av datidens viten. Her skrev han om variasjoner innen befolkningen. Han mente at alle etniske grupper hadde samme opprinnelse, og at de første menneskene var mørkhudede afrikanere.

En senere fremtredende antropolog var anatomen,kirurgen ogpatologenPaul Broca. Han innførte skallemåling som en obligatorisk del av en antropologisk undersøkelse. Han grunnla ogsåSociété d'Anthropologie de Paris i 1859 og opprettet et eget utdannelsesinstitutt for antropologer i 1878. Instituttet ble oppsøkt av anatomer og antropologer fra mange land – også fra Norge. Hans etterfølger, Léonce Manouvrier (1850–1927), utarbeidet tabeller for beregning av kroppshøyder som har blitt brukt frem til vår egen tid.

Ved detnaturhistoriske museet i Paris ble det omtrent samtidig bygget opp en stor antropologisk samling. Den ble betydelig utvidet i forbindelse medGeorges-Eugène Haussmanns byfornyelsesarbeider iParis i perioden 1853–1870, som medførte arkeologiske utgravninger avkirkegårder i denmiddelalderske bykjernen. Samlingen er videreført iMusée de l'Homme.

IEngland begynte interessen for fysisk antropologi for alvor medCharles Darwins bokThe Origin of Species by Means of Natural Selection (1859), der han hevdet at alle former for liv hadde et felles opphav. I 1871 utga han bokenThe Descent of Man and Selection in Relation to Sex, hvor han mente at mennesket hadde en fellesstamfar blantAfrikas menneskeaper.

Statistiker og antropologFrancis Galton var spesielt opptatt avantropometriske målinger av mennesker og knyttet disse til deres evner ogintelligens. Han regnes som opphavsmann til rasehygiene (eugenikk). Selv om Galton hadde motstandere i sin samtid, ble synspunktet mottatt med begeistring i visse kretser i Europa ogUSA, både før, under og etterførste verdenskrig.

IGöttingen tok Johann Friedrich Blumenbach (1752–1840) sin doktorgrad i 1775 på et arbeid hvor han klassifiserte de forskjellige mennesketypene kun basert på deres skalleform. Dette var en parallell tilfrenologi, en pseudovitenskap utviklet avFranz Joseph Gall mot slutten av 1700-tallet. Frenologene hevdet at en persons evner og karakter kunne avleses fra vedkommendes hodeform. Blumenbachs fem hovedgrupper var delvis basert på den svenske systematikerenCarl von Linnés klassifiseringer av mennesketypene.

På 1800-tallet vokste et akademisk antropologisk miljø frem i Tyskland. Etter mønster fra Brocas antropologiske selskap ble det dannet en tilsvarende tysk forening (Deutsche Gesellschaft für Anthropologie) i 1870. Anatomen, patologen og politikerenRudolf Virchow var en viktig del av dette miljøet. Rudolf Martin (1864–1925), den første tyske professoren i antropologi, utga senereLehrbuch der Anthropologie (1914) som reformerte og systematiserte faget for mange år fremover.

Franz Boas, som hadde vært Virchows student, foretok flere etnografiske studiereiser med henblikk pånordamerikanske urfolks kulturer. Boas var en uttalt motstander av samtidasraseteorier. Han emigrerte etter hvert til USA, hvor han ble særlig innflytelsesrik. Han regnes som «den amerikanske antropologiens far».

Fra slutten av 1800-tallet, og særlig etterførste verdenskrig vokste det frem holdninger som kom til å skade den fysiske/biologiske antropologiens anseelse i lang tid. Antropologen Hans Günthers (1891–1968) bokKleine Rassenkunde (1922) ble en «bestselger» og påvirketnazistenes raseteorier og -politikk. Anatomen Eugen Fischer (1874–1967), en tilhenger av disse raseteoriene, hevdet dessuten at menneskets karakteristika ble nedarvet etterMendels lover. «Rase» og rasehygiene ble sentrale begreper i tiden som ledet opp tilandre verdenskrig.

Biologisk antropologi i norsk sammenheng har røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. UnderNapoleonstidens politiske og geografiske omveltninger kom interessen for landets egenart, befolkning og natur til å forsterkes i en helt annen grad enn før. Dette var en tendens i mange andre europeiske land også. Allerede i 1770 utga historikerenPeter Frederik Suhm bokenOm de Nordiske Folks ældste Oprindelse, hvor han gjorde et forsøk på å forklare landets innvandringshistorie.

Ordet «antropolog» ble tatt i bruk av anatomenMichael Skjelderup allerede i 1807, som en generell betegnelse for anatomi og fysiologi. I 1840-årene ble det foretatt arkeologiske utgravninger hvor man fant skjeletter fra fortiden, som etter hvert ble innlemmet i samlingene ved Universitetet iChristiania (nåOslo). Skjelderups etterfølger,Joachim Andreas Voss, overtok i 1850 bestyrelsen av skjelettsamlingen, og opprettet etter hvert kontakt med datidens toneangivende antropologer, blant andrePaul Broca i Paris. Voss' etterfølgerJacob Munch Heiberg forsket på densamiske delen av samlingen og resultatene ble publisert i artikkelenLappische Gräber-Schädel i 1878. Faget regnes som det eldste forskningsområdet hos oss.

Under Heibergs etterfølger, anatomenGustav Adolf Guldberg, økte skjelettsamlingen ved Det anatomiske instituttet betydelig. Det oppsto interesse for historiskosteologi, og skjeletter fremgravd i Kristiania/Oslo, Stavanger, Tønsberg, Trondheim og Skien ble innlemmet i samlingen. Omkring 1890 ble den antropologiske delen katalogisert og utskilt fra de øvrige anatomiske samlingene. Senere gjorde Guldberg den første antropologiske undersøkelsen av skjelettene fraOsebergskipet, som var fremgravd i 1903. Skjelettene ble gjenbegravet i 1948.

Bortsett fra et par eksterne antropologer, blant andre militærlegenCarl Oscar Arbo som utførte antropometriske målinger avrekrutter i Sør-Norge mellom 1880- og 1890-årene, var antropologifaget fast forbundet med Anatomisk institutt i Oslo. Her gikk forskningen inn i en ny æra under den nye bestyreren, anatomenKristian Emil Schreiner. I 1913 deltok han på sin første utgravning i Nord-Norge som antropolog. Året etter planla han en større undersøkelse av nedarvingsforholdene mellom den norske, samiske ogfinsk-ættede befolkningen, noe han mottok økonomisk støtte til fra den daværende regjeringen.

I mellomkrigsårene var det adskillig arkeologisk virksomhet i og rundt Oslo. Blant annet skulle det legges nye spor for jernbanen gjennom den middelalderske delen av byen. På den måten økte skjelettsamlingen ved Anatomisk institutt betydelig i omfang, og ble dominert av middelalderskjeletter. Schreiners forskning på samlingen resulterte i verketCrania norvegicaI (1939)& II (1946).

Schreiner, militærlegenHalfdan Bryn og andre medarbeidere utførte også systematiske fysiske målinger av militære rekrutter i perioden 1920–1921. Resultatet av kartleggingen av nordmenns fysiske antropologi ble offentliggjort sammen med Bryn under tittelenDie Somatologie der Norweger (1929).

For sin del forfektet Bryn et syn på fysiske typer som mest av alt minnet om den tyskeRassenkundeframellomkrigstiden. Han hevdet at nordmenn var delt inn i to «raser»; denkortskallede og denlangskallede, som hadde sine karakteristiske mentale trekk. Langskallene, som var de mest «germanske», kom desidert best ut ifølge ham.

Schreiner var derimot en motstander av mellomkrigsårenes raseteorier, og brøt forbindelsen med Bryn. Under andre verdenskrig kom han i konflikt med universitetsstyret, noe som førte til at han ble avsatt og fikk et kort fengselsopphold på Grini. Skjelettsamlingen ved instituttet fikk i 1972 navnet «De Schreinerske samlinger» etter ham.

Mens Schreiner hovedsakelig var opptatt av osteometri, var hans etterfølger,Johan Torgersen, utdannetradiolog med interesse formorfologi. Samenes antropologi ble hans hovedemne. I hans periode som bestyrer sørget han for at utenlandske forskere fikk adgang til skjelettsamlingen på Anatomisk institutt. Han fikk også i stand et samarbeid med professor i genetikk,Kåre Berg ogTromsø museum, i et forsøk på å få opprettet en feltforskningsstasjon i Finnmark.

Etter Torgersens død i 1978 var den antropologiske samlingen ved Anatomisk institutt uten bestyrer, frem til ansettelse av kjevekirurgen Ludvig Kragtorp Haugen (1930–2024) som arbeidet med mennesketsevolusjon ogøkologi. I 1982 fikk Per Holck stipend fra Den arkeologiske interimskommisjon (DAIK) for å ivareta skjelettsamlingen ved Anatomisk institutt og å analysere innkomne funn. I 1987 tok han doktorgrad på et rettsantropologisk arbeide, utgitt som Cremated Bones (1987). Han var samlingens bestyrer frem til 2022.

I denne tiden gjennomgikk aktiviteten ved den bioantropologiske seksjonen ved Anatomisk institutt flere forandringer. De gamle osteometriske analysene ble for en stor grad erstattet med rettsantropologisk ekspertise etter kursopphold i Europa, USA, Australia, Japan og Kina.

I 1986 ble det inngått en formell samarbeidsavtale med Rettsmedisinsk institutt vedUiO. I 1989 ble en tilsvarende avtale inngått med UiOs administrasjon, med forpliktelse til å bistå «humanistiske fagretninger» med ekspertise, og i 1996 ble det inngått en samarbeidsavtale medpolitiet. Dette har ikke bare resultert i undersøkelser av arkeologiske skjelettfunn, men også politioppdrag med ansiktsrekonstruksjoner, undersøkelser av skjelettfunn og fotoanalyser (for eksempel vedran ellerpassforfalskninger).

Det har også vært et nært samarbeid med arkeologer både nasjonalt og internasjonalt, blant annet under utgravningene avGange-Rolvs gård påIsland (2002–2010), undersøkelse av skjelettene fra Oseberg- ogGokstadskipet, analyser avnormannerlevninger iItalia, og undersøkelser av skjeletter fra hollandske 1600-tallshvalfangere påSvalbard.

Siden 2010-tallet er mengden bioantropologiske tjenester og forskning blitt betydelig redusert. Holck bleprofessor emeritus i 2022, men Universitetet i Oslo har ikke utnevnt en etterfølger som kan ivareta skjelettsamlingen og opprettholde de osteologiske tjenestene. En stor del av skjelettmaterialet er i stedet overført til noen av landsdelsmuseene, hvor det blir tatt hånd om av arkeologer med antropologisk kompetanse.