Både innenfor tidligere og nåtidens religioner kan det være forskjell påteologenes offentlige lære om hva bildene skulle og skal representere, og hvilken betydning de hadde og har for enkeltmennesket. Ulike mennesker kan ha forskjellig forhold til de samme gudebildene eller statuene, også i dag.

Et gudebilde kan oppfattes som guden selv, og bli tilbedt direkte. En vanligere forestilling er at guden på en eller annen måte kan være åndelig tilstede i statuen eller bildet, permanent eller midlertidig. Gudens virkelige faste tilholdssted er likevel et annet sted, som ihimmelen, idødsriket, på et fjell, eller i en annen by eller et annettempel.

I begge tilfellene blir gjenstanden ofte behandlet som en virkelig guddom, snakket til, gitt mat, kledd på og av, sunget og danset for. Den troende har ofte et personlig forhold til gudebildene, og i mange tilfeller er tilbedelsen også et offentlig anliggende, slik det er innenforhinduismen ogbuddhismen. På grunn av de troendes personlige forhold til gudebildene har det vært utbredt praksis for tilhengere av nyere religioner å ødelegge tidligere religioners gudebilder.

Det er vanligere at et bilde kun skalrepresentere en guddom eller hellig person, uten at denne selv tenkes å være tilstede. Den tilbedende bruker bildet som hjelp til å forestille seg det guddommelige og forsterke følelsen av nærhet til guddommen eller den hellige. Kristen kunst er et eksempel på en slik tilnærming.

I andre tilfeller skal gjenstanden bare minne om eller symbolisere guddommen eller dethellige, og gjenstanden kan da ha en hvilken som helst form. I Det gamleMidtøsten kunne både løven ogfruktbarhetstreet symboliseregudinnen. I norrøn religion kunne hammeren symbolisere gudenTor. Korset, duen eller fisken er kjent som kristne symboler. Slike symboler kan bli æret, men symbolet selv er sjelden gjenstand for regelrettkult.

Itidlige kristendom var billedforbud oppe til debatt blantteologene. Forestillingen om at guden selv kunne være tilstede i bildet eller statuen ble forkastet vedkirkemøtet iNikea i 325 evt. IDet bysantinske riket ble motstanden mot bilder vekket til live igjen flere ganger, og kirken utstedte flere billedforbud. I 843, under keiserMikael 3, ble billedstriden avsluttet ogikonene fikk sin viktige plass iØstkirken.

Nord for Alpene ble billedlige fremstillinger av hellige personer og handlinger etter hvert ansett som en del av forkynnelsen. Der ble det utviklet en lære som understreket avKristus-bilder eller statuer kun skulle representerte Kristus, de var ikke guddommelige i seg selv. Det samme var tilfelle for bilder avMaria oghelgener. Å tilbe dem var derfor ikke avgudsdyrkelse.

Reformasjonen på 1500-tallet førte til ny motstand mot religiøse bilder. De nye religiøse lederne, somCalvin,Zwingli ogLuther, hadde et annet syn på bilder og statuer av hellige personer. De mente at bilder, statuer og vakkert utsmykkede kirker var egnet til å avlede fra den rette vei. Luther tillot likevel en begrenset bruk av bilder som kunne underbygge troen. Iprotestantiske land ble kirkene etter hvert tømt for kunstverk, og mye vakker kunst gikk tapt for alltid.

Noen retninger, sompresbyterianerne, mente at man burde møtes i vanlige forsamlingslokaler, og ikke bygge flotte og prangende kirker og ikke bruke bilder. Slik er det også i dag, innenfor flere av dagensreformerte ogevangeliske kristne retninger ogsekter.

• billedforbud
• billedforbud i islam
• symbolikk – religion
• dyresymbolikk
• hinduisme
• religion i Det gamle Egypt
• kristne symboler
• davidstjernen