Europeisk bever kan bli inntil 90 centimeter lang, i tillegg kommer halen som blir inntil 30 centimeter lang. Vekta er vanligvis 15–20 kilo, sjeldnere 30–40 kilo. Frambeina er korte med kraftige klør, mens bakføttene harsvømmehud. Kroppen virker kraftig og massiv. Ørene er små og nesten skjult i pelsen. Både ører og nese kan stenges så ikke vann trenger inn. Øynene dekkes av enmembran under dykking. Pelsen består av langedekkhår og en veldig tettbunnull. Pelsen er nesten ensfarget gulbrun til mørkebrun, med grå bunnull. Halen er hårkledd ved roten, men ellers naken. Den er dekket av hornaktige overhudsskjell, med enkelte hår. Beveren er godt tilpasset et liv i vann.

Beveren lever utelukkende i tilknytning tilferskvann, både i elver og sjøer som kan være av vidt forskjellig størrelse. Beveren er mest aktiv om natten, men kan også sees om dagen. De korte beina gjør at den ikke er spesielt rask på land. Derimot er den en svært dyktig svømmer som kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. Beveren kan tolerere mye menneskelig aktivitet dersom den får være i fred, og kan til og med bo tett på bebyggelse. Beveren slår med halen på overflaten som en advarsel, dette lager et kraftig plask som er lett hørbart. Plasket brukes til å advare andre bevere om fare og kanskje også til å skremme den som forstyrrer.

Beveren lever i par som kan holde sammen i mange år. Familiegruppa er den sosiale enheten, og den kan også bestå av unger fra tidligere år. Om våren føder hunnen en til seks, gjennomsnittlig kun to, blinde unger. De blir forplantningsdyktige i sitt tredje leveår.

Beveren er territoriell og duftmarkerer på spesielle steder. Den har både analkjertler og spesiellekjertler som produsererbevergjel (castoreum), et spesielt duftende stoff.Sekretene fra begge kjertler avsettes på en liten haug som beveren lager avmudder og pinner. Muligens kan beveren kjenne igjen andre individer på duften av deres castoreum.

Beverens føde består av en mengde forskjelligevannplanter ogtrær. Den foretrekkerbark og unge grener avvier,selje ogosp, men spiser ogsåbjørk,rogn oghassel. Isevjetiden om våren ser man at den av og til gnager påfurubark. Sommerføden består for en stor del av urteaktige planter, særlig vannplanter.

For å skaffe seg føde feller beveren trær med sine sterke gnagertenner. Den sitter da på bakbeina mens den støtter seg på halen. I løpet av 15 minutter klarer en bever å felle et tre med diameter på 15–20 centimeter. Den hamstrer mat til vinteren på bunnen av vannet, gjerne nær hytta. Felte trær gjør det lett å se om det finnes bever i et område.

Det merkeligste ved beveren er dens spesiellebyggverk. Den bygger både hytter og demninger av kvister, trestokker, jord og stein.

Beveren var tidligere utbredt over det meste avEuropa, Nord- og Mellom-Asia, samtNord-Amerika. Bestanden iEurasia ble sterkt redusert som følge av jakt, og på 1800-tallet ble beveren utryddet i mange land. Siden er den med stor suksess gjeninnført og satt ut i mange land. Mange av de utsatte beverne kom fraNorge.

I Norge var det færre enn 100 dyr igjen, men bestanden har tatt seg godt opp igjen, spesielt i sør og øst. Bestanden i Europa er også økende og teller nå mer enn 500 000 individer. Utbredelsen strekker seg nå fraFrankrike tilRussland. Enrelikt bestand finnes iMongolia tilKina. ISverige ogFinland ble den helt utryddet, men utsettinger har gitt nye og solide bestander. Bever er nå også satt ut iStorbritannia, med dyr fra Norge.

Beveren er blitt jaktet på både forpelsen, kjøttet ogcastoreum (bevergjel). Tidligere ble pelsen brukt til jakker og luer, mens castoreum ble brukt iparfyme ogmedisin. Særlig i Nord-Amerika var beveren et viktig pelsvilt.Beverjakt i Norge er tillatt i perioden 1. oktober–30. april i de kommunene som åpner for det.

• gnagere
• edelløvskog
• Dyreliv i Norge

• Rosell, Frank & Pedersen, Kåre Vidar (1999):Bever, Landbruksforlaget
• Wilson, Don E.; Lacher, Thomas E., Jr.; Mittermeier, Russell A. (red.) 2016.Handbook of the Mammals of the World. Volume 6: Lagomorphs and Rodents I. Lynx Edicions, Barcelona.