I den arabiske verden har musikk vært dyrket som et selvstendig kunstnerisk uttrykk helt siden 800-tallet. Som iVesten, harkunstmusikken vært knyttet tilhoffkretser og kulturelle eliter. I den islamske oppbyggingsperioden ble det ved hoffene i de ulikekalifatene skapt en pan-arabisk kunstmusikk gjennom et nettverk av musikere som utvekslet og utviklet musikken. Hoffet i deabbasidiske kalifatene iBagdad var et viktig senter for kunstmusikk og musikktenkning helt fram til Bagdad ble inntatt avmongolene i 1258.

I Egypt, Iran og Tyrkia harmilitærmusikken sterke historiske tradisjoner som går helt tilbake til de store arabiske dynastiene fra 700-tallet og framover. Mest kjent er deosmanskejanitsjarenes militærorkestre, som også fikk stor innflytelse i Europa på 1700 og 1800-tallet. Komponister somMozart,Haydn ogBeethoven skrev populære stykker i den såkaltealla turca-stilen. Denne retningen inspirerte ogsåGrieg til å skriveArabisk dans som inngår iPeer Gynt-musikken.

Mange av janitsjarenes instrumenter etablerte seg i europeisk militær- og kunstmusikk, blant annetbekken,pauker ogklokkespill.

Folkemusikken i det arabiske kulturområdet viser langt større lokal variasjon enn kunstmusikken. Den er ofte influert av kunstmusikk, men følger ikke de samme fastlagte modale og rytmiske systemene. Folkelige modi har et mer begrenset toneutvalg, og formene er enklere.

Folkemusikken er gjerne knyttet til spesielle funksjoner som høytider, fester og arbeid. Ibeduinenes og gjeternes musikktradisjoner finner vi kantblåste fløyter i mange av landene, men det finnes ogsåblokkfløyter som den tyrkiskedüdük. En populær form for folkemusikk som dyrkes i ulike varianter i store deler av det arabiske kulturområdet erdavul-zurna-tradisjonen. Zurna er enskalmeie med dobbelt rørblad, og davul er en stor basstromme som spilles med stikker. Davul og zurna brukes til å akkompagnere tradisjonelle rekkedanser ved bryllup og andre fester.

En annen tradisjon som finnes i flere land er omreisende sangere og musikere.Aşıkene i Tyrkia er tradisjonelle sangere som synger lange epsike fortellinger akkompagnert av bağlama, en langhalset lutt.

Musikk er i flere arabiske land et omdiskutert tema. Utviklingen av kunstmusikken var nær knyttet til denislamske ekspansjonen fram til 1600-tallet og musikk var en uunnværlig del av de muslimske makthavernes feiringer og seremonier. Samtidig har det gjennom historien vært sterke religiøse retninger som har fordømt, forfulgt og forbudt musikk. Gjennom tidene har muslimske skriftlærde formulertfatwaer med negative uttalelser om musikk. I mange land preges de offisielle religiøse retninger i dag av en restriktiv holdning til musikk. Det er spesielt instrumental musikk ogpopulærmusikk som betraktes somharam og blir forbudt, mensbønnerop, tradisjonelle religiøse sangformer,arbeidssanger, kampsanger ogmilitærmusikk er akseptert og regnes somhalal.

En ekstrem religiøs forfølgelse av musikk fant sted undertalibanregimet i Afghanistan, 1996–2001. Instrumenter ogmusikkassetter ble bannlyst og offentlig musikkframføring ble stort sett forbudt, noe som førte til at mange musikere ble arrestert eller flyktet. I Algerie har islamske fundamentalister særlig angrepet den populærerai-musikken som uttrykker opprør mot religiøst baserte konvensjoner, og ofte berører tabubelagte emner som rus og erotikk. To av landets fremste rai-artister ble drept i 1994 og 1995.

Det finnes ikke noen klare føringer i synet på musikk ikoranen ellerhadith, og fortellingene omMuhammeds liv tolkes ulikt. I en hadith fortelles det at Muhammed kunne nyte å lytte til sang, men ikke var glad i instrumentalmusikk; han puttet noe i ørene når han hørte en zurna spille. En annen hadith sier at den som ikke leser koranen med melodi, ikke er en av oss.

• islam
• Det osmanske riket