Vannfarger er en blanding avvann,pigmenter ogbindemiddel.

• Les mer omvannfarger

Akvarell slik man kjenner dennekunstformen iEuropa, særlig fra og med 1700-tallet, er knyttet til papir som underlag.

I annen halvdel av 1700-tallet startet engelskmannen James Whatman produksjon av papir til kunstnerisk bruk. Papir i forskjellige tykkelser, grader av tetthet og glatthet samt papir med ulike fargetoner og overflatebehandling ble tilgjengelig i handelen. Nye papirtyper ble en sentralfaktor i utviklingen av akvarellen som selvstendig kunstform.

Det sentrale elementet i en akvarell er mengden vann. Først tilføres vann for å blande ut fargen. Deretter kan man med penselen tilsette mer vann for å tynne ut fargen på papiret.

Å malevått-i-vått innebærer at vannfargen påføres fuktet papir eller legges over en annen våt farge slik at lagene med farger flyter i hverandre. Papirets lyse farge og overflatestruktur skinner lett gjennom de tynne lagene med vannfarger.

I teknisk forstand omfattervannfarger bådetusj,bister ogsepia så vel somgouache. I et bredt perspektiv kan man si at bruk av vannfarger er kjent fra de tidligstesivilisasjoner, både ibilder ogkalligrafi. IDet gamle Egypt blepapyrusruller utsmykket ved hjelp av farger oppløst i vann. IKina malte man med vannfarger påsilke, men fra 800-tallet også på papir. Ieuropeisk middelalder ble det brukt vannbaserte farger iutsmykningen av bøker påpergament.

Fra og med 1500-tallet ble vannfarger i betydningen akvarell på papir etablert gradvis blant kunstnere.Albrecht Dürers studier av landskaper og dyr befestet akvarellen som selvstendigkunstform. Brede strøk og flytende farger skiller disse bildene frakolorertetegninger oggrafiske trykk som ellers var det vanlige for kunstnere som benyttet vannfarger.

Selv om vannfarger i vid forstand har en lang og vidtfavnende historie, blir akvarellen somtransparente og ikke dekkende fargelag i særlig grad relatert tilbritiske kunstnere fra og med 1700-tallet.

Britiske akvarellister på 1700-tallet var særlig opptatt av å gjengi et landskaps typiske trekk på en objektiv måte. En kunstner som tilhørte dennetopografiske tradisjonen, varPaul Sandby.

En merromantisk stil, med frierepenselstrøk og gjennomsiktigelaveringer, tok over mot slutten av 1700-tallet.Thomas Girtin ogWilliam Turner eksemplifiserer i sine akvareller overgangen fra detaljerte beskrivelser av bestemte steder til mer summariske og subjektive skildringer. Ønsket om å fange lysets skiftende virkning på landskap og bygninger i alle typer vær er også typisk forJohn Constable.

I annen halvdel av 1700-tallet fikk akvarellen et oppsving blantbritiske kunstnere. I løpet av 1700- og 1800-tallet ble det grunnlagt flereklubber som rekrutterte akvarellmalere. Klubbene så det som sin oppgave å fremheve akvarellen som kunstform og gi den tilsvarende status somoljemaleriet. Jevnlige møter, som inkluderte informasjon om teknikk og materialer, førte tilkunstutstillinger og høyereomsetning av akvareller ikunstmarkedet.

I andre europeiske land fikk akvarellen ikke tilsvarende oppsving som i Storbritannia. I land somFrankrike ogTyskland haddeoljemaleriet en dominerende posisjon. Men flere kjente kunstnere var aktive som akvarellmalere eller malte akvareller som et tillegg til oljemaleri. Det gjelder for eksempel nederlenderenJohan Barthold Jongkind. Med sinimpresjonistiske teknikk, som over tid oppnådde bred oppslutning hos andre kunstnere, fikk han frem hvordan et menneske opplever å befinne seg utendørs ivær og vind.

Den franske kunstnerenPaul Cézanne som studertenatur- ogkulturlandskap ogstilleben med vekt på detstrukturelle, benyttet akvarell både som hjelpemiddel og som selvstendiguttrykksform. Han deltok også med akvareller påkunstutstillinger.

Blant 1900-tallets mange kunstnere som anvendte akvarell som uttrykksform, finner man blant andrePaul Klee. Han eksperimenterte med akvarell-teknikken i bilder medabstraherte motiver.

Andre kjente kunstnere som utforsket akvarell-teknikkens muligheter, erRaoul Dufy,Vasilij Kandinskij ogEmil Nolde.

Svenske kunstnere somAnders Zorn ogCarl Larsson er internasjonalt kjent for sine akvareller. Typisk for Zorn og Larsson er at de både arbeidet med landskaper og motiver som inkluderersosiale situasjoner.

ISverige, som har en lang tradisjon for akvarell som kunstform, bleNordiska Akvarellsällskapet etablert i 1989. Et egetmuseum forkunstformen akvarell ble grunnlagt i 2000.Nordiska Akvarellmuseet, som har utstilling av kunst basert på vann,pigmenter og papir som kjernevirksomhet, er etablert påTjörn iBohuslän.

Blant norske kunstnere er akvarellmaleriet en etablert uttrykksform. Akvarell er ofte anvendt i kombinasjon medblyant ellerpenn, og akvarellene har tjent som forberedende studie eller som ferdig kunstverk. Aktuelle kunstnere på 1800-tallet erHans Gude,August Cappelen ogLars Hertervig. Blant de mange som har arbeidet med akvarell på 1900-tallet, kan man for eksempel trekke fremErling Enger,Kåre Tveter ogFrans Widerberg.

• dekkfarger
• fargestoffer
• gouache
• vannfarger

• Cohn, Majorie B. (1977).Wash and Gouache. A Study of the Development of the Materials of Watercolor. Fogg Art Museum
• Koschatzky, Walter (1970).Watercolour. History and Technique. London: Thames & Hudson
• Reynolds, Graham (1971).A Concise History of Watercolours. London: Thames & Hudson