Aktivitet med symboleta er definert somkonsentrasjonen (molariteten) av etion ganget med en aktivitetskoeffisientf. For et stoff A er aktiviteten:

a_A = [A]·f_A

Aktivitetskoeffisienten har normalt verdier mellom 0 og 1 ivannløsninger og nærmer seg 1 når ionestyrken avtar mot 0. Ved svært lave ionestyrker vil altså aktivitet og konsentrasjon bli det samme, fordif er tilnærmet lik 1. Aktivitetskoeffisienten avtar med økendekonsentrasjon ogladning av de ionene som er tilstede i løsningen.

Hvis løsningensionestyrke er kjent, kanf finnes av tabeller og aktiviteten beregnes. Dette er viktig hvis man for eksempel ønsker å beregne en løsnings surhetsgrad,pH, ellerløseligheten av et stoff i nærvær av andreelektrolytter.

Ved å erstattekonsentrasjon medaktivitet blir lovene i den kjemiske termodynamikken (for eksempelmassevirkningsloven) strengt gyldige.

Aktivitetsbegrepet er særlig brukt for løsninger, men det kan brukes for allefaser og gir en enkel beskrivelse av fenomener som for eksempelløselighet, blandbarhet ogkokepunkt. For eksempel vil vann i blanding med alkohol (etanol) ha en aktivitetskonstant som er høyere enn 1, og som er økende med økende mengde alkohol. Økende aktivitetskoeffisient betyr atdamptrykket av vann øker (fugasitet er direkte knyttet til damptrykket), og det gjør igjen at det ikke er mulig å skille vann og alkohol ved vanligdestillasjon når alkoholinnholdet er 96 prosent.

• kjemisk reaksjon
• konsentrasjon
• massevirkningsloven