Geografisk har Vesterålen en naturlig grense motLofoten i Vesterålsfjorden/Hadselfjorden i sør. Dagens avgrensning av regionale forvaltningsmessige enheter somtingrettsdistrikter,prostier og liknende bygger på kommunegrensene som i sin tur er basert på eldre inndelinger i tinglag og først og fremstprestegjeld ogsogn. Disse bygger alle på sjøen som viktigste transportåre, og det er dette som har gitt Vesterålen en grense mot Lofoten som skjærer tvers over Austvågøya og henfører den nordøstre delen av denne til Hadsel og dermed Vesterålen. Også vestre del av Hinnøya er av samme årsak en del av Vesterålen.

Vesterålen utgjør i dag et tingrettsdistrikt og et prosti bestående av de fem kommuneneAndøy,Bø,Hadsel,Sortland ogØksnes. Disse utgjør i alt 2512 kvadratkilometer og har 30 610 innbyggere (2024).

Landskapet er variert. Strandflaten er mange steder godt utviklet, særlig påAndøya og langs skipsleia i øst. Øyene har en del myrstrekninger; dette gjelder særlig Andøya. Fra strandflaten, og dels rett fra havet, stiger bratte fjellskråninger opp. Mange steder er fjellene spisse, ofte med dype botner imellom, andre steder har toppene en svakt bølget overflate, dette gjelder særlig på Andøya. Høyeste topp erMøysalen (1262 meter over havet) påHinnøya; dette er Norges nest høyeste fjell beliggende på ei øy.

Berggrunnen består hovedsakelig avprekambriskgneis,granulitt oggranitt. Vest for Gullnesfjorden er det granitt som er aldersbestemt til over 2700 millioner år, noe av det eldste her i landet. På Andøya finnes også bergarter frakambrosilur vedDverberg, og ved Ramså ved østkysten lenger nord finner vi Norges yngste bergarter på land, fra overgangenjura–kritt.

Møysalen og områdene omkring er fra 2003 vernet somnasjonalpark.

Bosetningen er i stor grad spredt langs strandflaten; 65 prosent av befolkningen i 2024 bodde i tettsteder mot 73 prosent i fylket som helhet. De største tettstedene er (folketall 2024):Sortland (5654),Stokmarknes (3540),Andenes (2499),Melbu (2277) ogMyre (2232).

Næringsgrunnlaget er i stor grad knyttet til fiskeriene, og særlig erBø ogØksnes typiske fiskerikommuner. Der strandflaten er bred, drives det mange steder et utstrakt jordbruk. Husdyrhold basert på melke- og kjøttproduksjon er viktigst. Industrien er dominert av fiskeforedling; dertil noe verkstedindustri. For øvrig er det lite industri i Vesterålen.

En rekke broer forbinder øyene både innbyrdes og med fastlandet. Riksvei 85 er hovedforbindelsen til Vesterålen. Den går fra E10 (Kong Olavs vei) i Gullesfjordbotn på Hinnøya tilSortlandsbrua. Herfra går fylkesvei 82 sørover til Melbu på Hadseløya hvorfra fergeforbindelse tilFiskebøl på Austvågøya i Lofoten. FraSortland går riksvei 82 også nordover tilAndenes. Fra riksvei 82 fører fergefrie veiforbindelser til alle tettstedene i Vesterålen.

Hurtigruta har fortsatt stor betydning og anløperStokmarknes, Sortland ogRisøyhamn. Vesterålen har to flyplasser:Stokmarknes lufthavn, Skagen på Langøya ogAndøya lufthavn, Andenes på Andøya.

Oldtidsfunn viser at Vesterålen var bosatt omkring 5000 år fvt., og særlig erAndøya ogLangøya rike på fortidsminner.Svinøyan iBø har trolig den største samling avgravhauger iNord-Norge.

Navnet kommer av norrøntVestrálar, flertallsform avVestáll, sammensatt avvest (vestri) ogáll, muligens 'stripe', eller 'smal renne gjennom et grunt farvann', kanskje opprinnelig navn på Langøya eller bare den bosatte stripen på vestsiden av øya.

• Nordland
• Lofoten
• Ofoten

• Hansen, Hilde med flere:Møte med Vesterålen: kultur, natur og historie, andre utgave, 2001
• Lindbekk, Kari med flere:Lofoten og Vesterålens historie, 1978–1995, tre bind