Fra Simskardvatnet renner Simskardelva østover til Vestre Tiplingen (sørsamisk Lillije Diehpele; 673 meter over havet) hvorfra Tiplingelva (sørsamisk Muerhkienjeanoe) renner gjennom Austre Tiplingen (sørsamisk Luvlie Diehpele; 663 meter over havet), dreier mot nordøst og renner ned tilSusendalen. Her forener den seg med Harvassbekken (sørsamisk Haarrerenjohke) som kommer fra grensetraktene mot Sverige. Etter elvemøtet dreier elva, som nå har navnetSusna, nordvestover, senere nordover, og opptar Unkerelva fraUnkervatnet (sørsamisk Åanghkejaevre; 321 meter over havet) som har en vesentlig del av sitt nedbørfelt i Sverige. Etter dette sammenløpet kalles elva Vefsna. Den renner først videre nordover, men dreier like sør forHattfjelldal tettsted mot sørvest.

Nedenfor Hattfjelldal tettsted er de to viktigste tilløpene til Vefsna fra høyre, regnet ovenfra, Storfiplingelva (sørsamisk Feelpehtvuemie; seFiplingdalen) og Gluggvasselva som har sine øverste kilder på sørsiden av Brurskanken (sørsamisk Brovrese; 1447 meter over havet) lengst sørøst i Vefsn kommune. Flere av vannene i øvre del av Guggvasselva er overført tilRøssvatnet (sørsamisk Reevhtse; 383–372 meter over havet) i nordøst.

EtterSvenningelva erEiteråga, som har kilder i Måsskardtinden (1068 meter over havet) på grensen til Grane i vest, den viktigste av Vefsnas sideelver fra venstre nedenfor Hattfjelldal tettsted. Eiteråga løper sammen med Vefsna rundt 17 km ovenfor munningen i Vefsnfjorden.

Vefsna ovenfor Trofors er en høyt internasjonalt verdsatt elvestrekning forrafting og kajakkpadling og har i tillegg særdeles gode fiskeplasser. Flere av fossene og strykstrekningene i Vefsna-vassdraget er turistattraksjoner, blant annetLaksfors (16 meter) til tross for at den ligger i nedre del av elva der denne har relativt lite fall. Vassdraget har ingen innsjøer i nedre del, og flomvannføringen kan gi mektige synsinntrykk.

I øvre del av vassdraget ligger de to nasjonalparkene, Børgefjell i øst, i grensetraktene mot Trøndelag (Røyrvik og Namsskogan), og Lomsdal-Visten i vest, i grensetraktene mot Brønnøy og Vevelstad.

De viktigste sportsfiskeartene i vassdraget erlaks, (sjø)ørret ogrøye, men det finnes også en liten bestand avharr.Ørekyt er ble spredt til vassdraget på 1960-tallet.

Vefsna blenasjonalt laksevassdrag i 2007, og har tradisjonelt vært en av landets bestelakseelver, men har i mer enn 30 år vært infisert med lakseparasittenGyrodactylus. I 2011/12 ble nedre del av Vefsnarotenonbehandlet sammen med nærliggende elver og vassdrag og friskmeldt høsten 2017; i 2014 ble det ikke tatt fangster i elva. Fisket er senere gjenopptatt, og i 2022 hadde Vefsna størst samlet fangst (7,59 tonn) av laks, sjøaure og sjørøye av fylkets elver. Redningsaksjonen for å fjerne lakseparasitten fra Vefsn-regionen var krevende og omfattende, og er regnet som et vellykket prosjekt innen norsknaturforvaltning.

Opprinnelig kunne laks og sjøørret vandre opp til Laksforsen 29 km fra sjøen. Det er tilsammen 14laksetrapper i Vefsna, og laksen kan gå hele veien opp til Susna. Trappen i Laksforsen er den desidert største.Laksetrappa her ble bygd allerede i 1889, men ble modernisert for cirka 20 millioner kroner og gjenåpnet i 2019. Dette gjør at den samlede lakseførende strekningen i Vefsnavassdraget er nesten 170 kilometer.

Statkraft jobbet lenge med «Muligheter Helgeland» som var en mulighetsstudie for miljøtilpasset vannkraftutbygging med omfattende overføringer fra øvre deler av Vefsna tilRøssåga. Dette var et av de største planlagteopprustnings- og utvidelsesprosjektene i Norge, med et energipotensial på nær 1,5TWh, men ble skrinlagt av Statkraft i 2005. I juni 2009 vedtok Stortinget å innlemme hele Vefsnavassdraget iverneplan for vassdrag, med unntak av Gluggvasselva, Fiskelauselva og Elvasselva. Enkelte deler av vassdraget i Børgefjell var varig vernet allerede i 1973.

• nasjonale laksevassdrag
• Nordland
• Norges geografi
• verneplan for vassdrag

• Vefsna regions hjemmesider
• NVE.no – Vernegrunnlaget for Vefsna

• Holthe, E. med flere. (2021).Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2020. NINA Rapport 1951