Unix var opprinnelig utviklet vedBell Labs som på den tiden var forskningsdivisjonen til det amerikanske teleselskapetAT&T.

Unix ble tidlig lisensiert til akademiske institusjoner som brukte det til undervisnings- og forskningsformål. Dette har bidratt vesentlig, både til forskning på operativsystemer og til utbredelsen av Unix.

University of California, Berkeley utviklet sin egen versjon av Unix, delvis i samarbeid med Bell Labs. Denne ble introdusert i 1977 som BSD Unix (Berkeley Software Distribution), og ble etter hvert den dominerende versjonen av Unix, spesielt etter at Bell Labs avsluttet utviklingen av det opprinnelige operativsystemet i 1989.

I 1995 avsluttet også Berkeley utviklingen av Unix og ga koden ut som åpen kildekode. Kodebasen ble da benyttet av andre aktører til å utvikle nye Unix-varianter, blant annet Sun sitt operativsystem Solaris som ble benyttet i utviklingen avJava-plattformen og NextStep som var forløperen tilApples operativsystemer.

Da AT&T avsluttet utviklingen av operativsystemet, solgte de varemerket «UNIX», med store bokstaver, til teknologiselskapetNovell, som i 1993 donerte det til konsortiet X/Open. Det fusjonerte senere med stiftelsen Open Software Foundation (OSF) og dannet The Open Group, et nøytalt konsortium som per 2018 har over 500 medlemmer.

I 1994 definerte The Open Group første versjon av The Single Unix Specification (SUS).

I 1997 definerte de, i samarbeid med The Institute of Electrical and Electronics Engineers (IEEE), første versjon avPOSIX-standarden, som i dag utgjør hovedgrunnlaget for sertifisering av Unix-systemer.

POSIX-standarden gjenspeiler Unix, slik det fremsto på midten av 1990-tallet og er det som definerer et «ekte» Unix-system i dag. Den beskriver en samling av funksjonalitet, hovedsakelig i form av:

• Et grunnleggende programbibliotek som benyttes i applikasjoner
• Tekstbaserte kommandoer og verktøy som er tilgjengelige for brukere ved hjelp av et såkaltshell

Disse funksjonene og kommandoene må realiseres av en kjerne som håndterer maskinvare, prosesser,filsystem og så videre. Denne kjernen er ikke en del av POSIX-standarden.

Det finnes mange slike kjerner, blant annet:

• Mach, utviklet ved Carnegie Mellon University,
• XNU (X is not Unix) som benyttes i Apples operativsystemer
• Linux-kjernen

Standarden definerer først og fremstgrensesnitt som var en del av det opprinnelige Unix-operativsystemet, f.eks shell-kommandoer, filsystem og nettverk.

De fleste operativsystemene har i tillegg grensesnitt som ikke er en del av spesifikasjonen. Dette kan være grafiske grensesnitt for brukerkommunikasjon og andre typer grensesnitt, avhengig av sammenhengen operativsystemet brukes i. For eksempel må et operativsystem for smartmobiler ha et grensesnitt som håndterer telefonfunksjoner, en web-tjener må ha et grensesnitt som kan kommunisere med nettlesere og så videre.

I 1983 startet Massachusetts Institute of Technology (MIT) et prosjekt som tok sikte på å bygge en Unix-versjon som kun besto av åpen kildekode. For å oppnå dette måtte de tilfredsstille følgende betingelser:

• De måtte unngå å benytte noe av kildekoden i Unix som på den tiden var opphavsrettslig beskyttet. All funksjonaliteten i Unix måtte derfor programmeres på nytt
• De måtte unngå å benytte patentert teknologi i Unix
• De kunne ikke benytte ordet «Unix» i navnet på operativsystemet, siden det var beskyttet

Resultatet var operativsystemet GNU, en rekursiv forkortelse for «GNU's Not Unix».

GNU er i dag først og fremst et prosjekt, nært knyttet til The Free Software Foundation (FSF), som legger tilrette for utvikling av mange typer programvare med åpen kildekode. De forvalter også en egen linsens for utgivelse av slik progamvare som kalles GNU General Public License (GPL).

Operativsystemet MINIX var en lignende re-implementering gjennomført av nederlenderen Andrew S. Tanenbaum ved Vrije Universiteit i Amsterdam i 1987. Hovedhensikten var å lage en Unix-variant som kunne kjøre på mindre maskiner til undervisningsformål. MINIX var opprinnelig et Unix-lignende operativsystem, men ble POSIX-sertifisert i 1997.

I 1993 startet finskeLinus Torvalds utviklingen av en kjerne for MINIX som gjorde at det kunne kjøres på vanlige PC-er. Denne kjernen, som han kalte forLinux, ble etterhvert også benyttet i GNU. Kombinasjonen av GNU og Linux-kjernen ble opprinnelig kalt for «GNU/Linux», men ble senere forkortet til bare «Linux».

Per 2018 finnes det flere Linux-varianter. Siden de fleste av disse ikke benytter noe av den opprinnelige kodebasen og heller ikke er POSIX-sertifisert, blir de klassifisert som Unix-lignende.

Den viktigste Linux-varianten i dag er operativsystemetAndroid som benyttes i nesten allesmarttelefoner bortsett fra Apples iPhone.

Linux er også mye brukt til å realisere Internett-tjenester. Slike Linux-varianter er per 2018 mer utbredt denne typen formål enn POSIX-sertifiserte operativsystemer.

• Retningslinjer for POSIX-sertifisering

• The Open Group
• GNU Operating System
• Versjon 3 av MINIX
• The Linux Foundation
• Android

• Andrew S. Tanenbaum:Lessons Learned from 30 Years of Minix. Communications of the ACM, 2016

• USENET-innlegget hvor Linus Torvalds gjorde Linux-kjernen tilgjengelig for omverdenen.