Kambodsja har en lang tradisjon for rituelle danseformer og teaterformer, med en gammel historisk bakgrunn som fremgår av opptegnelser fra 700-tallet. Det som da ble beskrevet, var teaterlignende uttrykksformer på basis av dans, musikk og sanger. Fra 1400-tallet kjennes både ballettradisjon ogskyggeteater. Denne ballettradisjonen er i moderne tid søkt opprettholdt av Den kongelige balletten iPhnom Penh, og skyggeteater har tilsvarende fungert som en folkelig teatertradisjon.

Nasjonalballetten har fremført et repertoar basert på blant annet det indiske eposetRamayana om den kambodsjanske prinsen Preach Sang. Danseforestillingene var kombinert med et kor som fremførte tekster, opprinnelig påthai-språket og senere påkambodsjansk. Danserne fremstilte et register fra narrer til demoner. I vår tid har det særlig vært populært med skyggeteaterformen Nang shek, der man gjør bruk av dukker med skulpturelt utseende. En enda mere komisk versjon av skyggeteater er Ajang, med klovnaktige og kabaretlignende virkemidler.

Vandreteater med dialoger basert påimprovisasjon blir spilt i store haller, og de baserer seg på gamle sagn og eventyr og er svært populære. I 1950-årene kom vestlige teaterformer inn, og vestlig dramatikk ble lansert gjennom Det nye teater. Etter at dette gikk inn i 1959, ble Det statlige dramateater grunnlagt. Denne vestlige orienteringen ble først representert av amatørteaterskuespillere, og repertoaret besto til å begynne med av klassikere som blant annetShakespeare,Corneille ogRacine. Utviklingen i retning av et profesjonelt teater ble særlig oppmuntret under kongedømmet, men underPol Pot-tiden ble det som var av teaterliv stort sett rasert. Det foregår nå en langsom gjenoppbygging.