I utviklingen av et europeiskpreget teater fra cirka 1790 til cirka 1870 var enten for eller med folk som kom til Australia som frigitte straffanger. Det oppsto etter hvert profesjonelle teatre slik som gjennom initiativet til Barnett Levey i 1829 iNew South Wales. Dette trakk til seg profesjonelle skuespillere, og noen av disse var så dyktige at de kunne gjøre seg gjeldende i England, slik som Eliza Winstanley, som spilte med Charles Kean iLondon i 1850-årene.

Sydney utviklet seg til å bli senteret i australsk teater, med Theatre Royal i 1830- og 1840-årene, og fra 1838 Royal Victoria Theatre hvis bygning kunne ta opptil 2000 tilskuere. I andre deler av landet utviklet det seg også et fast teaterliv, slik som iTasmania medHobarts Theatre Royal fra 1837. Dette teateret er det eneste i Australia som har overlevd fra kolonitiden. Repertoaret i den tidlige tiden var gjerneShakespeare, og etter hvert utviklet det seg en tradisjon for å spillevaudeville ogmelodrama etter europeisk mønster. Det første australskskrevne melodramaet var David BurnsThe Bushranger fra 1828, og stykkene hans ble spilt både iSydney ogMelbourne.

De gylne årene og utviklingen av et kommersielt teater er perioden fra omkring 1870 til omkring 1960, og den er preget av at australsk teater kommer på høyde med europeisk, gjennom at det blir i stand til å spille samtidsrepertoaret på en dyktig måte, samtidig som det utvikler seg en egen karakteristisk australsk dramatikk. Bare Sydney hadde seks større teatre i 1880-årene, og alle sjangere for scenekunst fra vaudeville til opera og ballett var dekket. Sentrale engelske samtidsoppsetninger ble vist, blant annet den kontroversielle versjonen av IbsensEt dukkehjem med Janet Achurch i hovedrollen (1899).

Det utviklet seg en spesifikk australsk dramatikk med et folkelig melodrama, samtidig som vaudeville ogvarietéteater også fikk et klart australsk preg. Et kommersielt underholdningsteater festnet seg, men fra århundreskiftet utviklet det seg en egen australsk dramatikk i en klar realistisk stil. Denne dramatikken hadde imellomkrigstiden spesielle vekstvilkår i forbindelse med radioteater.

Stor betydning for utviklingen etterandre verdenskrig fikk The Australian Elizabethan Theatre Trust fra 1954. Meningen var å legge grunnlaget for utviklingen av et nasjonalteater, og den britiske regissøren Tyrone Guthrie ble innkalt for å gjøre dette. Denne teatersammenslutningen lå til grunn for etableringen av fast operavirksomhet og ballettvirksomhet tidlig i 1960-årene, samtidig som strukturen var lagt for et utbygd nettverk av fastetaleteatre. Det var i forbindelse med denne ekspansjonen atRay Lawlers stykkeSummer of the Seventeenth Doll ble oppdaget og spilt. Med grunnleggelsen av Australian Council for the Arts (fra 1975 Australia Council), ble det etablert faste støtteordninger for teaterlivet i 1960-årene.

Etter 1960 oppstår en rekke nye kompanier takket være støtteordningene, noe som konsoliderer et ikke-kommersielt kunstnerisk teater, gjerne i samarbeid med universitetene, slik som fra 1968 Melbourne Theatre Company og National Institute of Dramatic Art (NIDA) i Sydney, som gjennom samarbeidet med University of New South Wales tok opp i seg det første akademiske teaterinstituttet i Australia. I denne tiden søkte man inspirasjon for en ny teaterutvikling i den folkelige vaudeville fra 1890-årene, og i skjæringspunktet mellom folkelig tradisjon, realisme og nye strømninger i 1960-årene oppsto et nytt australsk teater. Frontfigurer var skuespilleren Barry Humphries og dramatikerenPatrick White.

Den videre utviklingen fremover var preget av innflytelse fra internasjonalegruppeteaterstrømninger, noe som utviklet seg samtidig med at det tradisjonelle realistiske teater fortsatte sin virksomhet. En australsk versjon av det amerikanske teatersenteretLa Mama ble etablert under samme navn iMelbourne som et sentrum for unge teaterfolk og poeter, og det ble arbeidet med politiske teaterformer. Pram Factory ble et viktig sentrum og spillested og gruppen der tok navnet Australian Performing Group. De fortsatte å la seg inspirere av og bruke den eldre australske folkelige tradisjonen. Dette var i og for seg en klar parallell til den samtidige utviklingen i europeisk og amerikansk teater med sin søken i folkelige teaterformer fra tidligere epoker.

John Bell startet i 1970 Nimrod i Sydney, en teatergruppe som ble særlig kjent for sinHamlet on Ice i 1972. Et nytt teater har i de siste årene fortsatt å utvikle seg i Australia, også inspirert av urbefolkningens ritualer og den internasjonale tverrkunstneriske Performance Art.

• Australia
• teater