De rituelle teaterformene og danseformene utviklet seg fra religiøse ritualer, og var maskedanser til ære for forfedrene. Disse formene videreutviklet seg i retning av å gjengi komplekse handlinger og situasjoner, og de var gjerne knyttet til kongelige hoff og foregikk utendørs, slik en kjenner det frayorubaenes spesielle teaterform iNigeria. Spørsmålet om når slike rituelle uttrykksformer kan sies å bli teater er besvart forskjellig av forskerne, men det synes å være enighet om at nettopp yorubafolkets teatrale uttrykksform apidan tidlig utviklet seg til å bli en regulær teaterform med forskjellige dramatiske sjangere. Andre slike tradisjonelle former var bamanafolkets kote-lon,Madagaskars mpilalo og tvivfolkets dukketeater kwagh-hir.

Den europeiske påvirkningen som kom med kolonimaktene gjorde seg etter hvert gjeldende i afrikansk teater. Gradvis utviklet det seg moderne teaterformer på innenlandske språk, slik som iGhana i 1920-årene med Concert Parties og Yoruba Opera i Nigeria i 1940-årene. Den europeiske påvirkningen kom i all hovedsak til å fordele seg på de viktigste kolonimaktenes språk: engelsk og fransk. Denne utviklingen var igjen knyttet til fremveksten av teaterinstitutter ved noen av universitetene fra 1950-årene, slik som i de engelskspråklig påvirkede landene Ghana og Nigeria. Dette førte også til fremveksten av en afrikansk dramatikk på enten innenlandske språk eller et av kolonimaktenes språk.

Utviklingen i det engelskspråklig-dominerte Afrika var i utgangspunktet sterkere enn i det franskspråklige når det gjaldt fremgangen av lokal dramatikk og teater, fordi britene i større grad oppmuntret den innfødte kulturen. Dette la grunnen for dramatikere somWole Soyinka ogJohn Pepper Clark i Nigeria, og i Ghana utviklet det seg et spesielt teatermiljø med blant andre kvinnelige dramatikere somEfua Sutherland ogAma Ata Aidoo. I franskspråklige land somKongo ogElfenbenskysten overvant man etter hvert det stramme franske kultursynet, og det utviklet seg egne franskspråklige dramatikere og teaterregissører. Kjente navn erBernard Dadié fra Elfenbenskysten og Cheik Ndao fraSenegal. Man kan vise til en svært dynamisk teatervirksomhet i de franskspråklig-orienterte landene med grupper som Théâtre du Scorpion fra Kongo og Sanza Théâtre fraGabon. Skuespillere fraBurkina Faso har gjestet Norge i forbindelse med Ibsen-festivalen og Nordiske Teaterdager i 1994.

INord-Afrika og andre deler av Afrika med en sterk islamsk påvirkning ble utviklingen av teater sterkt hindret av religionen. Også i Nord-Afrika er det et dynamisk teaterliv, slik som iAlgerie med Théâtre Citadelle.

ISør-Afrika kan man finne en helt egen teaterutvikling preget av både hvite og fargede dramatikere, regissører og skuespillere, hvorav den mest kjente er dramatikerenAthol Fugard, som ofte er blitt spilt i Norge. I 1963 ble det tidligere nasjonale teateret erstattet av fire provinsråd som overtok ansvaret for å drive statsstøttede teatre, og i disse har det senere skjedd en interessant utvikling. Teater påafrikaans er påvirket av europeiskeksistensialisme ogabsurdisme, og av dramatikere kan nevnes Bartho Smit, Chris Barnard ogAndré Brink. Et teater drevet av svarte teaterarbeidere som protesterte motapartheidsystemet oppsto i 1970-årene med en gruppe som MDALI, forkortelse for Music Dance Art Literature Institute. Mthuli Shezis stykkeShanti kom til å bety mye for å utvikle solidariteten i den fargede befolkningen.Township musical er betegnelsen på en melodramatisk sjanger som benytter seg avstereotype figurer og har en moraliserende funksjon.

• Afrika
• teater