De viktigste oppgavene til Stortinget er å vedtalover, bestemmestatens budsjett og kontrollereregjeringen.

Stortinget er ifølgemaktfordelingsprinsippet den lovgivende og bevilgende makt. Stortinget er dermed den ene av de trestatsmakter, ved siden av denutøvende makt, som erKongen og regjeringen, og dendømmende makt, som erdomstolene medHøyesterett på toppen.

Da Grunnloven av 17. mai 1814 ble vedtatt, var det meningen at Stortinget på den ene siden ogKongen og regjeringen på den andre reelt sett skulle være to forskjellige statsmakter. Slik var det da også i praksis gjennom mesteparten av 1800-tallet.

Norge gikk gradvis over til etparlamentarisk system på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Det er nå lite igjen av maktbalansen mellom Stortinget og regjeringen, siden regjeringen i våre dager utgår fra Stortinget, og siden stortingsflertallet kan kaste regjeringen med etmistillitsvotum.

De grunnleggende lovreglene om Stortinget står i Grunnlovens §§ 49 til 85 (del C i Grunnloven). Antall stortingsrepresentanter har økt opp gjennom årene. Siden 2005 har Stortinget 169 representanter valgt fra 19valgdistrikter som tilsvarer de «gamle»fylkene fra før 1. januar 2020. Antall representanter som velges fra hvert valgdistrikt justeres hvert åttende år, og ble senest justert foran stortingsvalget i 2021 slik at Oslo fra og med 2021-valget får etmandat mer enn tidligere og Akershus to mer, mens de tidligere fylkene Møre og Romsdal, Oppland og Buskerud hver ble fratatt et mandat. Det totale antallet representanter er fortsatt 169.

Stortingsvalg skjer hvert fjerde år på en mandag i september. Kommunestyret kan bestemme at det også skal holdes valg dagen før den offisielle valgdagen. I motsetning til hva som er tilfelle med nasjonalforsamlingene i mange andre land, kan det ikke holdes nyvalg til Stortinget før valgperioden på fire år er slutt.

Norskestatsborgere som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, kanstemme ved stortingsvalg. Man har altsåstemmerett selv om man ikke er fylt 18 år innen valgdagen, bare man fyller 18 samme år.

Det er vanlig at representantene på Stortinget representerer etparti, men det er også mulig å bli valgt uten tilknytning til et parti. Å stille til stortingsvalg uavhengig av et parti krever at forslaget er støttet av minst 500 stemmeberettigede i vedkommende valgdistrikt. I praksis skjer dette aldri i våre dager.

Man stemmer i denkommunen hvor man er folkeregistrert 30. juni i valgåret.

Nærmere regler om stortingsvalg står i valgloven av 28. juni 2002, se også artikkelenvalgordning i Norge.

Stortinget ledes av etpresidentskap som siden 2009 består avstortingspresidenten og fem visepresidenter. Inntil 2009 hadde presidentskapet en annen sammensetning som hang sammen med at Stortinget den gangen var delt iOdelstinget ogLagtinget, som hadde egne presidenter og visepresidenter som var en del av Stortingets presidentskap.

Stortingets virksomhet er regulert gjennom et eget reglement, Stortingetsforretningsorden. Det fins dessuten et bevilgningsreglement, som inneholder regler omstatsbudsjettet ogstatsregnskapet. De politisk viktigste organer på Stortinget erfagkomiteene og partigruppene. Storparten av saksarbeidet foregår i komiteene, som for eksempeljustiskomiteen.

Stortinget er for det første en viktig arena for politisk debatt. Stortinget skal omsette folkets generelle holdninger og ønsker som velgerne gir uttrykk for på valgdagen, til løpende og konkret offentlig politikk. Stortinget gjør dette særlig vedlovvedtak, ved å vedtastatsbudsjettet, og ved å kontrollere at regjeringen setter de fattede vedtakene ut i livet.

Overforregjeringen fungerer Stortinget ikke bare som vedtaksorgan. Det spiller også en rolle somsaksbehandlingsorgan når regjeringen fremlegger saker, sommeldinger til Stortinget.

Og i siste instans er Stortinget av spesiell betydning somkontrollorgan. Stortinget fører løpende kontroll med regjeringens virksomhet, og har et eget kontrollorgan iRiksrevisjonen.

Ordet «storting» er hentet franorrøntstórþing som står for «alminnelig (kirke)forsamling».

Etstorting betegner også en periode da stortingsrepresentantene sitter samlet.

En stortingssesjon varer i ett år. Når Stortinget åpnes hver høst, innledes det formelt et nytt storting i denne perioden, selv om medlemmene, med unntak av valgår, er de samme som i det forrige stortinget.

Fra 2005 består Stortinget av 169 representanter (jamfør Grunnlovens § 57). Til 1973 besto det av 150 representanter, 1973–1985 av 155, 1985–1989 av 157, og 1989–2005 av 165.

Representantene velges i allmenne valg fra 19 valgkretser for fire år. Hvert av de fylkene som eksisterte før 1. januar 2020 (seregionreformen) er envalgkrets. Av representantene blir 150 valgt på grunnlag av valgresultatet i sin valgkrets. Disse kallesdistriktsrepresentanter.De resterende 19 velges på grunnlag av en ordning medutjevningsmandater. Hver valgkrets har ett utjevningsmandat.

Fra 1921 har Norge hattforholdstallsvalg. Det sørger i det vesentlige for at velgeroppfatningene blir representert på Stortinget etter den tallmessigeoppslutning de har blant velgerne.

Her må det riktignok tas et forbehold for de minste partiene, idet det fins en såkaltsperregrense på fire prosent. Det vil si at partier som får under fire prosent av stemmene på landsbasis ikke får utjevningsmandater. Disse partiene må nøye seg med eventuelle distriktsrepresentanter fra de valgkretsene hvor de får mange nok stemmer til dette.

• Les mer omNorges politiske system.

Stortinget deltar i utformingen av politikken hovedsakelig gjennom å vedtalover og budsjetter (sestatsbudsjett).

Budsjettforslagene og de fleste lovforslagene kommer opprinnelig fra regjeringen, og Stortinget foretar som regel bare små forandringer i disse. Siden regjeringen er utgått fra Stortinget, og egentlig kan sies å være et utøvende organ for Stortinget, er dette ikke så overraskende.

Særlig gjelder dette i perioder medflertallsparlamentarisme, det vil si at regjeringspartiene har mer enn halvparten av representantene i Stortinget. Dette var for eksempel situasjonen underregjeringen Stoltenberg II (den «rødgrønne» regjeringen), som satt fra 2005 til 2013. Underregjeringen Solberg hadde Norge derimotmindretallsparlamentarisme fra regjeringen tiltrådte i 2013, ettersom regjeringspartiene (Høyre og Fremskrittspartiet) til sammen hadde færre enn halvparten av stortingsrepresentantene. Etter at Kristelig folkeparti (og senere Venstre) tiltrådte regjeringen i 2019, ble det igjen flertallsparlamentarisme for en kortere tid, men etter at Fremskrittspartiet forlot regjeringen i 2020, ble det igjen mindretallsparlamentarisme. Det er også mindretallsparlamentarisme etter atregjeringen Støre overtok for regjeringen Solberg høsten 2021, siden de to nye regjeringspartiene (Arbeiderpartiet ogSenterpartiet) til sammen ikke har flertall i Stortinget.

Stortinget ivaretar sine kontrolloppgaver primært ved å gå gjennomstatsrådsprotokollene og (års)meldinger fra de forskjelligeforvaltningsetater. I tillegg brukes ulike spørreordninger, somspørretimespørsmål oginterpellasjoner. Kontrollen med at regjeringen og forvaltningen bruker budsjettmidlene riktig, foretas avRiksrevisjonen.

Stortinget kan følge opp sin kontroll med ulike typersanksjoner. Det kan kritisere regjeringen, det kan gjøreparlamentarisk ansvar gjeldende ved å vedta mistillitsvotum, eller det kan gjørekonstitusjonelt ansvar gjeldende og stille regjeringens medlemmer forriksrett, noe som imidlertid ytterst sjelden skjer i praksis. Riksrett har ikke vært brukt i Norge siden saken mot regjeringen Berge i 1926-1927.

Et viktig organ i forbindelse med Stortingets kontrolloppgaver, er Stortingetskontroll- og konstitusjonskomité.

Stortinget har også som oppgave å vedta endringer iGrunnloven. Grunnlovsendringer kan bare vedtas med to tredjedelsflertall, og forslagene må fremsettes i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode.

Stortinget har sine møter i Oslo og trer vanligvis sammen første hverdag i oktober. Det forblir samlet så lenge det selv bestemmer. Fra 1989 er Stortinget formelt samlet hele året.

I valgår velger det avtroppende storting en forberedendefullmaktskomité. Etter at det nye storting er samlet og forretningsordenen godtatt, velges en ny fullmaktskomité som har til oppgave å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter. Når fullmaktskomiteensinnstilling er behandlet, velges president, visepresidenter og sekretærer for Stortinget.

Etter at Stortinget har valgt sine presidenter og sekretærer, erklæres Stortinget for lovligkonstituert. Kongen får melding om dette og foretar den høytidelige åpning ved å lesetrontalen. Bortsett fra fullmaktsbehandlingen åpnes også senere storting i valgperioden på denne måten.

Frem til 2009 ble det etter hvert stortingsvalg også valgt medlemmer til de to avdelinger Stortinget den gangen var inndelt i,Lagtinget ogOdelstinget, hvor 1/4 av representantene var medlemmer av Lagtinget og 3/4 av Odelstinget. Dette skillet, som hadde praktisk betydning bare for behandlingen av lovsaker og sammensetningen av Riksretten, ble opphevet fra 2009.

Stortingets arbeid ledes av en arbeidsordningskomité bestående av presidentskapet, lederne for fagkomiteene og lederne for partigruppene. Stortingspresidenten kommer normalt fra det eller de partier som har regjeringsansvaret, eller som representerer en flertallskoalisjon.

Mens Stortinget fatter de formelle avgjørelser iplenum, foregår det vesentlige av saksarbeidet i de fastekomiteene. Representantene fordeles på komiteer etter innstilling fra en tverrpolitisk sammensatt valgkomité. Komiteene er så langt som mulig representativt sammensatt slik at den forholdsmessige fordelingen mellom partiene av komitémedlemmer i den enkelte komité samsvarer med fordelingen mellom partiene i Stortinget som helhet. Hver av komiteene har en leder og en nestleder. Også disse verv er tilnærmet representativt fordelt.

Komiteene tilsvarer langt på veidepartementene, men noen komiteer har saksfelt fra flere departementer. Komiteene arbeider i nokså nærtilknytning til departementene.

Dette, samt det forhold at representantenes tid i så stor grad går med til komitéarbeid, har ført til at stortingsrepresentantene har entendens til å bli spesialiserte, såkalte sektorpolitikere. Også i plenumsforhandlinger viser dette seg: Det er i første rekke de aktuelle komitémedlemmer som deltar i diskusjonen. Uformelle normer representantene imellom sier også at det i første rekke er komitérepresentantene som skal delta i diskusjonen av «egne» saker.

Praktisk talt alle saker Stortinget får til vedtak, blir først behandlet i komiteer. Etter komitébehandlingen blir lovsaker siden 2009 behandlet i Stortinget iplenum to ganger med minst tre dagers mellomrom.

Lovsaker tas opp hele året, men i størst grad i vårsesjonen. Budsjettsakene, som dominerer høstsesjonen, går til plenumsbehandling etter behandling iFinanskomiteen, og deretter videre til behandling i fagkomiteene etter at rammene for budsjettet er vedtatt.

Hver partigruppe ledes av en leder og et gruppestyre. Lederen kalles partietsparlamentariske leder. Partigruppene har avgjørende innflytelse over representantenes plassering i komiteer. De koordinerer også medlemmenes arbeid i de ulike komiteer og sørger for at medlemmene møter frem til viktige avstemninger og stemmer «riktig».

Både enkeltrepresentanter og partigrupper har som regel tatt standpunkt i de ulike saker før de tas opp til behandling. I en viss forstand «skjer» det derfor lite under den endelige saksbehandling, siden utfallet er gitt på forhånd.

Den endelige behandling har imidlertid en annen viktig funksjon. Den bidrar til den offentlige belysning av sakene gjennompresse,kringkasting ogInternett, og er slik en viktig del av representantenes og partienesmarkedsføring av seg selv.

Siden 1962 har Stortinget for en periode om gangen valgtSivilombudet, et ombud for forvaltningen.

Ombudet har som oppgave å ta imot og vurdere klager fra enhver som mener å ha blitt utsatt for urett fra den offentlige forvaltningens side. Sivilombudet kan ikke felledommer, men bare komme med henstillinger. I praksis blir henstillingene svært ofte tatt til følge.

• stortingsbygningen
• stortingspresident
• Stortingsvalget 2021
• Norges politiske system

• Stortinget