Stein Winge begynte å spille fiolin tidlig i tenårene, og ville bli dirigent, menClaes Gill overbeviste ham om at han burde bli skuespiller. Winge gjennomførteStatens Teaterhøgskole, og allerede i studietiden satte han opp stykker. I 1972 fikk han sitt gjennombrudd som instruktør med en oppsetning avHamlet påTrøndelag Teater.

Stein Winge var fast ansatt ved Nationaltheatret som regissør fra 1971 til 1976. Fra 1976 arbeidet han vedDen Nationale Scene og deretter som frilanser med oppgaver ved en rekke teatre. Blant annet var han kunstnerisk leder vedTeatret på Torshov i 1982–1987 og sjefsregissør og kunstnerisk rådgiver vedDen Norske Opera fra 1999.

I 2012 ble Winge nominert tilden internasjonale Emmy-prisen i klassen for beste mannlige skuespiller for sin innsats iNRK-serienKoselig med peis.

Han spilte industrilederenAxel Aubert iPer-Olav Sørensens krigsdramaKampen om tungtvannet (2015) og dommer i Henrik Martin DahlsbakkensDe fredløse (2022). Barnepublikum kjente ham fra rollen som Gamlefar iGråtass-filmene (2016–2017).

Winge ønsket å utforske teaterformen, og målsetningen i hans kunstneriske søken var «å være dristig, sterk og nysgjerrig». Som regissør hadde han en kompromissløs og påtrengende vilje til å omsette visjoner til praktisk skapende arbeid. Det var umulig å gå på akkord for å tilpasse seg konvensjonene. Den endelige versjonen finnes ikke, og som utøvende kunstner var han alltid i en prosess og underveis. Derfor var det helt avgjørende for ham å prøve ulike tilnærminger.

Trangen til stadig fornyelse gjorde Winges teatersyn utfordrende og kontroversielt. Han ble kjent for å ta i bruk flest mulig virkemidler. Enkelte synes han av og til dynget på med altfor sterke og moderne effekter og sprelske påfunn. Mange av hans oppsetninger var preget av interessevekkende overraskelsesmomenter, store opptrinn og voldsomme scener. Winge opererte i det store formatet og er blitt karakterisert som gigantoman. Dette er imidlertid utslag av et teaterspråk preget av en usedvanlig sterk ekspressiv uttrykkskraft.

Å spille klassikerne slik de alltid er blitt spilt, betraktet Winge som et svik. Hans holdning var at «respekten for klassikerne må ikke knekke oss». Dette resulterte i moderne og kontroversielle utforminger av klassiske dramaer tilpasset vår tid.

Som regissør fokuserte Winge på fornyelse av teateret og seg selv ved å prøve ut teaterets grenser i forhold til sin egen store billedmessige skaperkraft overfor tekstens fortolkningsmuligheter. Dette resulterte i en rekke sikre, spennende, dristige og utfordrende oppsetninger.

Modige regigrep løftet Winges oppsetninger til store kunstneriske seirer og publikumssuksesser. Hans oppsetninger ble aldri likegyldige. Publikum ble tvunget til å forholde seg til dem, og han engasjerte gjennom å skake oss til å reagere.

Selv om Winge i hovedsak høstet stormende jubel, stående applaus og anmelderes genierklæringer, opplevde han også å bli pepet ut – i 1987 i Genève medRichard WagnersValkyrien, og i 1998 med oppsetningen avTristan og Isolde påBastilleoperaen i Paris. Dette tolket han som et tegn på et oppegående og engasjert publikum.

Winge mottokKritikerprisen for teater i 1982 for regien avBarabbas, som hadde premiere på Det Norske Teatret i 1981 og også ble vist som gjestespill på Los Angeles Theater Center i 1986. I 1999 mottok han Omega-prisen, og i 2001 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse avSt. Olavs Orden. I 2005 fikk han Oslo bys kulturpris. Winge ble æresmedlem avNorsk Skuespillerforbund i 2014.

Stein Winge var sønn av billedkunstnerenSigurd Winge. Han var gift med skuespillerKari Onstad inntil hennes død i 2020, og han er far til skuespiller Julie Winge, komponist Sigurd Nikolai Winge og skuespiller Viktoria Winge.

Stein Winge samarbeidet ofte med sin kone og sine barn i sine teaterprosjekter, blant annet i allerede nevnteHamlet,Lang dags ferd mot natt,Bibelen,Othello ogKong Lear, og han regisserte Kari Onstad i hennes siste store rolle, somSokrates iSokrates’ forsvarstale påKilden Teater i 2018.

• norsk film
• norsk teaterhistorie
• Nationaltheatret

• Sceneweb om Stein Winge
• Nationaltheatret om Stein Winge
• Internet Movie Database om Stein Winge

• Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon, 1991
• N. J. Ringdal:Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000