Vi får samtidig informasjon om Sparta først fra midten av det femte århundretfvt. Vi finner noe hosHerodot, mer hosThukydid og mest detaljert fraXenofons «Spartanernespoliteia». Politeiaomfattet ikke bare «konstitusjon» som det ofte oversettes med, men totaliteten av regler som styrte samfunnet. Den mest detaljerte informasjonen kommer fraPlutark gjennom hans biografier over kjente spartanske statsmenn. Problemet er at Plutark skrev 700–800 år senere enn samfunnsforholdene han omtaler, basert på kilder vi ikke kjenner.

Det var forbudt for en spartaner å arbeide med sine egne hender. Derfor var alle borgerne godseiere, som helt og fullt kunne vie seg til offentlige anliggender. Denne livsstilen tilskrev spartanerne til en mytisk lovgiver kaltLykurg. Livsstilen var dels basert på en intens gjensidig overvåkning og konformitetstvang, slik at alle var mest mulig «likemenn»,homoioi. Men den var også basert på en brutal undertrykkelse av de ufriehelotene som gjorde alt arbeidet, og en underordning avperioikene som var frie innbyggere, men uten borgerskap.

Allerede fra erobringen av Lakonia delte spartanerne de erobrede inn iheloter ogperioiker. Perioikene var frie grekere i egne byer. Helotene var den ufrie arbeidskraften som spartanerne bygget sitt særegne samfunn på.

Helotene var en spesiell type slaver, som ikke kunne kjøpes og selges, men fulgte med jorden. Til forskjell fra de fleste andre slaver i den gresk-romerske verden, bodde de i egne samfunn, og styrte seg mye selv. Heloter som drev med jordbruk og håndverk ble ikke direkte dirigert av spartanerne, i motsetning til heloter som arbeidet i husholdninger og messene.

Mens helotene fra Lakonia stort sett holdt seg i ro, var det stadige opprør fra de messenske helotene. Helotene var langt mer tallrike enn spartanerne, og frykten for helotopprør var konstant. I allianser med andre stater inkluderte derfor spartanerne alltid en klausul om hjelp ved slike opprør. Motsatt kunne fiendtlige stater, somAthen, støtte slike opprør eller love frihet for rømlinger. De fleste grekere rynket på nesen over folk som holdt grekere som slaver. Dette gjorde det desto lettere å støtte helotenes sak, når det gagnet dem selv.

Beregninger av folketall vil alltid være usikre, men helotene kan ha vært så mye som 15 ganger flere enn spartiatene (8000–9000 borgere, pluss kvinner og barn på sitt høyeste). Helotene ble brukt somtren i lakedaimonernes felttog, på samme måte som slavene ble brukt i andre greske samfunn, hvor hverhoplitt hadde sin(e) slave(r) med seg. Etter hvert som borgertallet sank utover det femte århundret ble stadig flere av dem brukt som soldater, med løfte om frigjøring. De mest lojale ble frigjort straks og lovet et slags borgerskap.

Perioikene var kanskje fem ganger så mange som spartanerne, kjempet sammen med dem som «lakedaimonere», og var lojale overfor den spartanske staten. Perioik betyr «omkringboende», og de levde som halvborgere iLakonia og Messenia i egne samfunn. Dette skiller dem fra Athensmetoiker, som for det meste levde i byen og ikke hadde rett til å eie jord innenfor athensk territorium.

Alle mannlige spartiater gikk gjennom det samme utdanningssystemet. Dette ble kalt agogen, løst oversatt til «oppfostringen», og den varte fra en spartansk gutt var i alderen 7–29 år. Først som 30-åring var han ferdig med oppfostringen. I populærkulturen, som for eksempel filmen «300», blir agogen fremstilt som en beinhard militær utdanning, hvor små gutter blir halt fra sine hjem, mens mødrene gråter. Virkelighetens agoge var både litt mindre brutal og mye mer allsidig. Her lærte man ikke bare å bli soldat, men fikk undervisning i skriving, matematikk, musikk og dans. Og det var ikke før barnet fylte tolv år at agogen ble en kostskole.

• Les mer omagogen

Spartanske borgere skulle tilbringe mest mulig tid i messene. Messene var Spartas variant av de greskesymposiene, som var fellesmåltider hvor medlemmer av eliten spiste og drakk sammen, diskutertefilosofi, kultur og politikk, nøt musikk,hetærer og sine egne slaver. Symposiene var en del av den greske elitekulturen og vi vet at flere av deoligarkiske konspirasjonene hadde sitt utspring i disse. Dette var ikke et problem i Sparta, som allerede var oligarkisk.

Mens symposiene var private, frivillige, luksuriøse og ofte løsslupne, var messene offentlige, moderate og beherskede. De besto av menn i alle aldre, som kunne kontrollere ordskiftet og sørge for den uniformiteten spartanerne tilstrebet. I symposiene deltok stort sett unge menn, og mange forskjellige synspunkt ble diskutert. Det ble sagt at i Athen kan man prise Sparta, men i Sparta kan man ikke prise noe annet system.

Medlemmet av en messe måtte betale et ganske stort messebidrag. Dette er beregnet til å utgjøre eksistensgrunnlaget til åtte heloter. I Athen ville dette tilsvare at man kun kan være borger om man kan fø på åtte slaver, i tillegg til sin hustru og sine barn. Dette var bare mulig for godseiere. En viktig årsak til Spartas nedgang, skyldtes at mange spartiater ikke kunne betale dette messebidraget. De ble kalt «de underlegne» og tapte sine borgerlige rettigheter. Mange av dem forlot Sparta og leide seg ut som soldater til andre stater.

Spartanerne var ikke heltidssoldater, men gjorde mye det samme som eliten i andre greske bystater. De var imidlertid «spartanske» i hvordan de uttrykte dette levesettet. De var permanent mobilisert i den forstand at de måtte holde seg tilgjengelig hjemme, i tilfelle helotopprør. Men de tilbrakte mesteparten av sin tid på jakt,gymnasiet og i samvær med sine messekamerater. De kalte seghomoioi, likemenn, fordi de lignet på hverandre, ikke fordi de var like i rikdom, makt eller prestisje.

Messene utgjorde grunnlaget for den minste enheten i hæren, enomotien. Den spartanske hæren var forbildet for denprøyssiske hæren, en modell dennorske hæren har overtatt. HistorikerenThukydid måtte gå ieksil etter at han som folkevalgtstrateg (general) ble slått av den spartanske hærførerenBrasidas. Det ga ham god tid til å skrive sin historie. Han beskrev den spartanske hæren som et detaljerthierarki av kommandanter over kommandanter. Hæren besto av:

• et lag av 8hoplitter i dybden under en lagfører
• 4 slike lag (32 mann) utgjorde en enomita, kommandert av en enomtiark, som vi kan kalle troppssjef
• 4 enomotier (128 mann) utgjorde en pentekontia, kommandert av en pentekontiark («kompanisjef»)
• 4 pentekontier utgjorde en lokos (512 mann), kommandert av en polemark.Polemarker var ellers generaler som kommanderte hele hæren, men i Sparta er det mer naturlig å sammenligne dem med en regimentsjef.
• Øverstkommanderende for hæren var en av kongene.

Soldatene var veltrente, men hver for seg ikke formidable krigere. Det som gjorde den spartanske hæren overlegen var deres taktiske overlegenhet. De var grundig drillet i ulike manøvre og beslutningene kunne fattes mer dynamisk, helt nede på emotiens nivå. Når bystater somSyrakus ba om hjelp i sin krig med athenerne, sendte de ikke soldater, men en høyere offiser. Det snudde krigen i syrakusanernes favør.

Kvinnene i Sparta stod utenfor staten, men det hevdes at de var friere enn kvinner i andre stater. Jentene gjennomgikk sin egen versjon avagogen, og trente av og til side om side med guttene. Gjennom fysisk fostring og relativt sen giftealder (18 år) hadde de større sjanse til å overleve barnefødsler enn sine medsøstre i byer som Athen.

Kvinner hadde rett til å arve og rå over sine egne eiendommer. Også dette var forskjellig fra mange andre byer, hvor kvinner ble tildelt en formynder. I likhet med gifte overklassekvinner i andre bystater, styrte de en viktig del av den felles husholdningen. Men i Sparta var mennene langt mindre til stede, da de skulle oppholde seg mest mulig utenfor hjemmet, i messene. Også dette ga dem større frihet enn vanlig iden greske antikken.

Spartiatene kalte seghomoioi, «likemennene». Flere historikere foretrekker å oversette dette med «de som ligner hverandre». Dette er uansett mer presist, da det i virkeligheten var store forskjeller mellom dem. Noen av disse forskjellene var basert på formue, makt og prestisje. Andre forskjeller var basert på avstamning.

Det var to separatekongefamilier, agiadene og eurypontidene. De var en del av et aristokrati av familier som regnet seg som direkte etterkommere av halvgudenHerakles. Disse såkalteheraklidene ble oftere utpekt til å være offiserer og valgt til eforer eller til medlemmer avgerusiet, men de hadde få formelle særrettigheter. Kongefamiliene sto over de andreheraklidene i rang.

I innenrikspolitikken var kongeslektene langt i fra eneveldige. Deres makt ble mest konkret uttrykt i at de var de øverste militære lederne, generaler på livstid. Men de hadde likevel stor makt i innenrikspolitikken.

For det første hadde de en direkte forbindelse tilorakelet i Delfi, og sendte og mottok svar ved hjelp av egne prester. Tolkningen av orakelsvarene var trolig under kongens kontroll, og spartanerne lyttet til Delfi mer enn noen annen bystat vi kjenner.

For det andre satt begge kongene som permanente medlemmer av gerusiet, mens de andre 28gerontene først kunne velges etter fylte 60 år. Gjennom sin lange erfaring og sin prestisje som hærfører og yppersteprest raget de over de andre i den viktigste institusjonen i Sparta.

For det tredje utpekte kongene, i kraft av å være øverstkommanderende for hæren, de høyeste offiserene. Spartanere som hadde værtpolemarker hadde gode sjanser for senere å bli valgt tilgeronter.

For det fjerde hadde begge kongene de største landeiendommene, og kunne bruke denne økonomiske makten til å kjøpe seg ytterligere innflytelse gjennom vennetjenester ogkorrupsjon.

Gerusia betyr simpeltheneldsterådet, og de 28gerontene var over 60 år. Kun spartiater som hadde uttjent sine 40 år med verneplikt kunne søke valg til gerusiet, og bare når en av de sittende gerontene døde. Sammen med de to kongene drøftet gerontene de viktigste statssakene før de ble behandlet av folkeforsamlingen. De fem valgte eforene deltok i forhandlingene, og hadde dessuten stemmerett når gerusiet satt som domstol. Gerusiet kunne også nedleggeveto mot beslutninger ifolkeforsamlingen.

Hvert år ble det valgt femeforer, og disse kunne ikke gjenvelges. Eforene var de viktigsteembetsmennene i Sparta. De hadde ansvar for messene, dømte i mindre rettssaker, og fulgte kongene på felttogene hvor de hadde ansvar for hærens logistikk. De ledet folkeforsamlingen og forhandlet med gerusiet.

Fra tid til annen kom det til konflikt mellom kongene og eforene, og vi kjenner tilfeller hvor eforene brakte konger for retten etter et felttog. De hadde også egne religiøse oppgaver, og kunne bruke religiøse varsler til å bremse kongenes maktutøvelse. Men stort sett kan vi se på eforene som kongens forlengede arm både i det sivile og militære liv.

Den spartanskefolkeforsamlingen ser ut til å ha vært et forum for debatter og beslutninger, men det er veldig usikkert hvor stor makt de egentlig hadde. Det ser ut som kun eforene, og kanskje kongene kunne legge frem forslag her, og det er også usikkert om vanlige spartanere, som ikke vareforer,geronter, konger ellerpolemarker, i det hele tatt kunne tale der. Folkeforsamlingen var kanskje øverste domstol i saker som angikk kongene, men også dette er svært usikkert.

Metoden for valg i folkeforsamlingen var svært spesiell. Når geronter skulle velges ble dette avgjort ved brøling, ikke gjennom håndsopprekning eller stemmetavler. Kandidatene stilte seg i tur fremfor folkeforsamlingen. Folket brølte, og den som fikk det høyeste brølet vant. Dette ble bedømt av noen menn plassert i et lite skur, som ikke så hvilken kandidat som trådte frem. Vi vet ikke om denne eller lignende former for akklamasjon også ble brukt i valg av eforer og avgjørelser i politiske saker.

Uansett hvilken formell makt folkeforsamlingen hadde, var det tvilsomt om det var store prinsipielle spørsmål som kom opp her. Spartanerne var oppdradd til å tenke likt og opptre likt helt fra barnsben av.