Fra 1956 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 var staten delt i 15 unionsrepublikker, hvoravDen russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk – RSFSR – var den klart største.

Hver enkelt av republikkene dekket et landområde som hovedsakelig, men ikke utelukkende, var bebodd av en av de større etniske gruppene. Det fantes også mange administrative underområder – autonome republikker, autonome regioner, autonome kretser – som alle var hjemland for forskjellige etniske minoriteter.

¹⁾Dette tallet stemmer ikke overens med summen av republikkenes arealer, men er det som vanligst blir benyttet.

Underoktoberrevolusjonen iRussland i 1917 tok bolsjevikpartiet (senere kommunistpartiet) makten under ledelse avVladimir Lenin. I løpet avborgerkrigen som fulgte ble det dannet fire såkalte sovjetrepublikker: Den russiske, den ukrainske, den hviterussiske og den transkaukasiske republikk. Den 30. desember 1922 ble Sovjetunionen etablert som en sammenslutning av disse fire republikkene.

Den politiske utviklingen i årene etter revolusjonen endte med et maktmonopol for kommunistpartiet, og Sovjetunionen ble en ettpartistat. Under borgerkrigen var det blitt ført en politikk i ettertid kjent som «krigskommunisme». Storindustrien og bankene blenasjonalisert, privat handel gradvis avskaffet og etter hvert gikk myndighetene til tvangsinndragning avkorn fra bøndene. Under kommunistpartiets 10. kongress i 1921 ble det besluttet å innføre en ny økonomisk politikk, kaltNEP, der tvangsinndragningen opphørte ogmarkedsøkonomien ble delvis gjeninnført.

I 1920-årene pågikk det kraftige fraksjonskamper innenfor det sovjetiske kommunistpartiet. Etter hvert arbeidetJosef Stalin seg opp til den ubestridte leder innenfor partiet og staten. Fra omkring 1928 ble NEP-politikken avviklet og erstattet avplanøkonomi. Under de følgende såkaltefemårs-planer ble det gjennomført en rask industrialisering og jordbruket blekollektivisert. Industrialiseringen la grunnlaget for Sovjetunionen som en betydelig militærmakt. Kollektiviseringen bidro imidlertid i første omgang til en katastrofe for jordbruket, blant annet en alvorlighungersnød som rammet flere millioner mennesker, særlig i Ukraina (kaltHolodomor), men også i Sør-Russland og Kasakhstan, i årene 1932–1933.

I 1930-årene gjennomførte Stalin og kretsen rundt ham en omfattende terror mot deler av befolkningen. Terroren toppet seg i 1937–1938 da nærmere 1,5 millioner mennesker ble dømt for «kontrarevolusjonær virksomhet». Omkring 630 000 av disse ble skutt, de fleste av de øvrige ble sendt til tvangsarbeidsleirer (GULag). Terroren rammet særlig personer i parti- og statsapparatet, samt minoritetsbefolkninger som bodde nær grenseområdene.

I juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Tyskland, som raskt erobret store deler av den europeiske delen av unionen. Slaget vedStalingrad i 1942–1943 regnes som et avgjørende vendepunkt, og var begynnelsen på det som skulle bli Sovjetunionens seier i krigen. Det er beregnet at Sovjetunionen mistet omkring 27 millioner mennesker underandre verdenskrig.

Etter Stalins død i 1953 ble tvangsarbeidsleirene etter hvert tømt, og en periode med nedtrapping av politiske og kulturelle motsetningsforhold begynte. Under den 20. partikongressen i 1956 tokNikita Khrusjtsjov et delvis oppgjør med Stalins utrenskninger og persondyrkelsen av ham.

Under Khrusjtsjov-perioden ble det i større grad enn tidligere satset på framstilling av forbruksvarer. Det var sterk vekst i boligbyggingen. Levestandarden økte, og det ble bygget ut velferdsordninger for befolkningen. Khrusjtsjov iverksatte en rekke andre politiske, økonomiske og administrative reformer, men mange av dem ble mislykket. Khrusjtsjov ble avsatt i 1964.

UnderLeonid Brezjnevs tid som partileder ble reformforsøkene lagt på hylla. Regimet strammet igjen grepet, selv om det aldri var noen tilbakegang til forholdene under Stalin-tiden. Etter hvert gikk det dårligere med økonomien og Brezjnev-tiden ble senere karakterisert som en stagnasjonsperiode.

Det ble klart at noe måtte gjøres for å komme ut avstagnasjonen. I 1985 bleMikhail Gorbatsjov valgt til ny partileder. Han lanserte snart slagordeneglasnost (åpenhet) ogperestrojka (omstrukturering) og iverksatte en rekke reformer. Regimet klarte imidlertid ikke å reformere seg selv. Under trykket av økende kritikk fra befolkningen, nasjonalistisk agitasjon og sammenbrudd for økonomien ble det umulig for Gorbatsjov å opprettholde enheten i unionen. Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater.

• Les mer omSovjetunionens historie.

Det administrativ-politiske systemet i Sovjetunionen besto av to parallelle hierarkiske strukturer. På den ene siden den sovjetiske staten som var bygd opp på basis avsovjetene (arbeiderråd), på den andre siden det kommunistiske partiet. Toppen av statspyramiden bestod avDet øverste sovjet, som var Sovjetunionens nasjonalforsamling og formelt unionens høyeste politiske organ. Det møttes i noen få dager to ganger i året. Det øverste sovjet ble ledet av etpresidium der lederen fungerte som Sovjetunionens statsoverhode.

Det ble avholdt valg til Det øverste sovjet hvert femte år. Kandidatene ble valgt ienmannskretser, men det ble stilt bare én kandidat i hver valgkrets. I realiteten var derfor delegatene til Det øverste sovjet utpekt – for det meste, men ikke bare – blant medlemmer av kommunistpartiet. Uansett hadde Det øverste sovjet i realiteten svært begrenset innflytelse. Den reelle politiske makten lå hos Sovjetunionens kommunistiske parti, SUKP, og det var generalsekretæren i partiet som var unionens faktiske leder.

Partiet var, som staten, bygd opp som en pyramide. På grunnplanet var det particeller på arbeidsplasser og i boligområder. På toppen var det såkaltePolitbyrået. Formelt var partikongressen, som etter Stalins død kom sammen hvert femte år, partiets høyeste organ. Men i praksis var Politbyrået og Sentralkomiteens sekretariat de viktigste organene. Det var Politbyrået som fattet de viktigste politiske beslutningene.

• Les mer omSovjetunionens politiske system.

Fra og med det som er blitt kalt Stalins «revolusjon ovenfra» i årene omkring 1930, var Sovjetunionens økonomiske system kjennetegnet ved såkaltplanøkonomi. Industrien var statseid, og industriproduksjonen underlagt statlige planer for produksjonsvolum, priser og så videre. Jordbruket var kollektivisert og besto av store kollektiv- eller statsbruk. Markedsmekanismene i økonomien var opphevet, med unntak for deler av jordbruket. Dessuten eksisterte det en svart, illegal økonomi på siden av den statlige planøkonomien.

I 1930-årene og under gjenreisningen etter andre verdenskrig førte planøkonomien til at det var mulig å konsentrere ressursene om prioriterte mål. På kort tid ble det reist en industriell basis for den sovjetiske økonomien. Men etter hvert som produksjonen ble mer utviklet og ressurstilgangen knappere og dyrere, måtte fortsatt økonomisk vekst oppnås gjennom større effektivitet. Denne omstillingen maktet ikke den sovjetiske planøkonomien. Resultatet ble etter hvert, særlig fra midten av 1970-årene, en ineffektiv økonomi med stagnerende veksttakt og en betydelig sløsing med ressursene. Dette ga seg blant annet utslag i omfattende miljøødeleggelser.

• Les mer omSovjetunionens økonomiske system.

Offisielt var målet for samfunnsutviklingen i Sovjetunionen et klasseløst samfunn. I realiteten utviklet det seg ganske snart et privilegiesamfunn der spesielt den såkalte nomenklaturaen, partieliten, hadde en rekke fordeler framfor befolkningen for øvrig. Selv om produksjonsmidlene ikke var i privat eie, var de disponert av et herskende sjikt av byråkrater i stat og parti. Etter en omfattende sosial mobilitet knyttet til industrialiseringen i 1930-årene, gikk utviklingen etter andre verdenskrig i retning av en statisk samfunnsstruktur.

Under industrialiseringen i 1930-årene og oppbyggingen etter andre verdenskrig bletungindustrien prioritert og levestandarden var lav. Men fra 1950-årene fram til midten av 1970-årene foregikk det en sterk heving av levestandarden. Det ble også bygd ut et omfattende sosialt velferdstilbud. Helsevesen og undervisningsvesen ekspanderte sterkt.

Sovjetunionen er blitt karakterisert som et «totalitært» samfunn der det kommunistiske partiet hadde, eller i hvert fall forsøkte å ha, full kontroll med samfunnsmedlemmene.Totalitarisme-begrepet er imidlertid omstridt. Uansett må man skille mellom Stalin-tiden (cirka 1928–1953) og tiden før og etter denne, da enautoritær samfunnsform kanskje er en mer dekkende beskrivelse.

• Les mer omSovjetunionens kultur.

Da Sovjetunionen ble etablert, var det fullstendig isolert internasjonalt. Men fra 1924 fikk unionen diplomatisk anerkjennelse fra stadig flere land. Imellomkrigstiden fulgte Sovjetunionens utenrikspolitikk to ulike linjer. På den ene siden ble det utviklet et tradisjoneltdiplomatisk apparat ledet av et utenrikskommissariat for å ivareta Sovjetstatens interesser i det internasjonale statssamfunnet. På den andre siden var Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919 blitt opprettet for å samordne virksomheten til de kommunistiske partiene rundt om i verden med sikte på kommunistiske maktovertakelser i andre land. Etter hvert ble Komintern i stadig større grad underordnet den sovjetiske statens interesser, og under andre verdenskrig ble organisasjonen nedlagt.

I 1920-årene samarbeidet Sovjetunionen medTyskland. Men etterHitlers maktovertakelse søkte unionen tilnærming tilFrankrike ogStorbritannia. I 1939 inngikk imidlertid Sovjetunionen enikkeangrepspakt med Tyskland. I løpet av året som fulgte annekterte Sovjetunionen territorier langs landets vestgrense –de baltiske stater og områder avFinland,Polen ogRomania.

Under andre verdenskrig var Sovjetunionen alliert med Storbritannia og USA i kampen mot Hitler-Tyskland. Dette samarbeidet fortsatte en kort periode etter krigen, men ble snart avløst av et sterkt motsetningsforhold mellom Sovjetunionen og de vestlige stormaktene som ledet til det som er blitt kaltden kalde krigen (cirka 1947–1989).

Et av stridspunktene under den kalde krigen var Sovjetunionens oppbygging av en innflytelsessfære i Øst-Europa og innsettelsen av kommunistiske regimer i landene der.

• Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP)
• Sovjetunionens politiske system
• Sovjetunionens økonomiske system
• Sovjetunionens kultur
• Sovjetunionens historie
• Den russiske revolusjon

• Egge, Åsmund (1993):Fra Aleksander II til Boris Jeltsin: Russlands og Sovjetunionens moderne historie.Oslo: Universitetsforlaget
• Read, Christopher (2001):The Making and Breaking of the Soviet System: An Interpretation.Basingstoke, Hampshire og New York
• Kenez, Peter (2006):A History of the Soviet Union from the Beginning to the End.Cambridge UP
• Suny, Ronald Grigor (red.) (2003):The Structure of Soviet History: Essays and Documents.Oxford UP