Rønbeck var yngste jente i en svært samfunnsbevisst familie. Farfaren var med å stifte Samorg iHammerfest, bestemoren var i Rønbecks egne ord «en skikkeligsosialist», og faren var aktiv fagforeningsmann. Da han i 1952 ble leder iNorsk Bygningsindustriarbeiderforbund, flyttet familien tilOslo og slo seg ned påSagene.

I Oslo ble Rønbeck med iFramfylkingen, og 12 år gammel holdt hun foredrag om norsk u-landspolitikk – «Hjelp til selvhjelp». Etterfolkeskolen gikk hunrealskole oggymnas påOslo katedralskole, men avsluttet utdanningen før fullførtexamen artium.

19 år gammel ble Rønbeck reisesekretær i Arbeidernes Ungdomfylking (AUF), og i perioden 1975–1977 var hun AUFs første kvinnelige leder, så vel som den yngste noensinne. 1985–1989 var hun leder for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, også nå historisk som den yngste i denne posisjonen.

Hun møtte som vararepresentant påStortinget i perioden 1977–1979 og hadde fast plass i perioden 1981–1993. Mellom 1985 og 1989 var hun leder i Kirke- og undervisningskomiteen. Hun var medlem av Samferdselskomiteen og saksordfører da stortingsmeldingen om flyplassutbygging og tilbringertjeneste ble behandlet i 1992. «HvisKjell Opseth erGardermobanens politiske far, er Sissel Rønbeck banens mor,» skrev Aftenposten om hennes innsats i den saken.

I 1970-årene var «Røde Sissel» kjent som en opprørsk politiker på Arbeiderpartiets venstrefløy. Folk frydet seg da hun krevde at uforståelige byråkratbrev måtte returneres til departementene. Hennes invitasjon til kristen-Norge om å samarbeide med arbeiderbevegelsen for å bekjempe normløsheten i samfunnet ble hilst velkommen.

Rønbeck ble omtalt som regjeringens «poengplukker», men stod også i opposisjon til partiledelsen. Særlig hennes markerte standpunkter i fredssak og forsvarspolitikk, kampen motatomvåpen og forslag om atomvåpenfri sone iNorden møtte motbør. Hun innrømmet senere at det kostet henne å bryte med partigruppen over atomvåpenspørsmålet.

Gjennom hele sin politiske karriere var Rønbeck en handlekraftig pådriver i likestillingsarbeidet. Som AUF-leder i 1970-årene la hun frem et kvinnepolitisk program som satte dagsordenen for partiets indre debatt.

Da hun var forbruker- og administrasjonsminister (1979–1981), kom «Handlingsplan for likestilling 1981–1985», og hun ledet selv arbeidet med et nytt program for kvinnebevegelsen, «Ny hverdag». Kjønnskvotering ble akseptert praksis og kvinneperspektivet synliggjort på ulike områder. Barn og ungdom ble løftet frem og satt på det politiske sakskartet, og Norge fikk verdens førstebarneombud.

Som miljøvernminister i perioden 1986–1989 fikk Rønbeck stor innflytelse på utviklingen av Akerselva Miljøpark og andre store miljøprogrammer.

Da hun ble samferdselsminister i 1996, erklærte hun at miljøaspektene skulle legges til grunn når nye veiprosjekter ble vurdert. Investeringene i samferdselssektoren skulle vris over tilkollektivtransport. Men handlingsrommet ble for snevert. «Så mye ressurser var bundet opp på forhånd, fordi man allerede hadde satt i gang så mange veiprosjekter,» forklarte Rønbeck da Jaglands regjering gikk av i 1997 og hun selv forlot den politiske arenaen for godt. Hun erklærte da at hun ikke ville være noen «sjuende mor i huset».

Til tross for hennes lange politiske erfaring vakte det en viss oppsikt at hun i 1993 ble assisterende direktør hosRiksantikvaren, en stilling som normalt krever formell fagkompetanse. Sissel Rønbeck har også hatt en rekke verv i ulike styrer og råd, blant annet som leder avStatens Byggeskikkutvalg (1991–1995) og nestleder iNorske Boligbyggelags Landsforbund (1991–1996).

Hun har utgittTanker på tvers (1983).

• Arbeiderpartiet