Seneca kom tidlig til Roma, hvor han fikk sin utdannelse i retorikk og filosofi med blant andre stoikerne Attalus og Papirius Fabianus som lærere. Han dro i år 26evt. til Egypt som medlem av guvernørstaben til sin onkel. I 31 kom han tilbake til Roma og påbegynte en suksessrik karriere som advokat og politiker. Etter hvert ble han senator, men i 41 forviste den nyutnevnte keiserClaudius ham til Korsika på grunn av et påstått forhold til Caligulas søster, Julia Livilla.

Seneca ble i 49 hjemkalt ved hjelp av forbønnene til Claudius' hustruAgrippina, som ønsket å ha ham som lærer for sin sønnNero. I 54 ble Nero keiser og Seneca hans rådgiver sammen medprefekten Afranius Burrus. Fra 59 og utover kjenner man til en rekke avskyelige handlinger fra Neros side. Senecas biografer har som regel renvasket ham og Burrus ved å anta at den unge keiseren fra og med denne tiden ikke lenger lyttet til rådene deres. For eksempel forhindret de ikke Nero i å drepe sin mor i 59. Da Burrus døde i 62, mistet Seneca helt sin innflytelse ved hoffet, og det sies at han forsøkte å trekke seg tilbake til litterære og filosofiske studier.

I 65 ble Seneca anklaget for å være en del av den pisonske konspirasjon. Vi vet ikke om anklagen var sann. Nero dømte ham til døden og Seneca begikk selvmord sammen med sin kone etter å ha mottatt budskapet. Selvmordet er beskrevet av historikerenTacitus (Årbøkene, bok 15.62, oversatt av Henning Mørland):

Uten å la seg skremme forlangte Seneca tavler for å gjøre sitt testament. Da dette ble nektet ham av kenturionen, henvendte han seg til sine venner og erklærte at siden det ble nektet ham å bringe dem takk for deres fortjenester, så ville han etterlate dem det eneste og allikevel dyrbareste han ennå hadde, nemlig et bilde av sitt levned: dersom de holdt seg dette for øye, ville de oppnå ry for edel streben som lønn for sitt trofaste vennskap.

Seneca den yngre anså seg selv som stoiker.Stoisimen var en filosofisk retning som var populær blant aristokratiske romere. Den var i stadig utvikling, og Seneca regnes medEpiktet ogMarcus Aurelius til den såkalte romerske stoaen, som var like mye en livsfilosofi som en filosofisk skole. Seneca hadde interesse for alle tre hoveddeler av stoisismen, det vil si naturfilosofi, logikk og etikk, men de fleste av de overleverte skriftene omhandler det sistnevnte.

Både i antikken og senere har Seneca blitt anklaget for å være prinsippløs. Hans filosofiske skrifter maner til måtehold, nøysomhet og et liv viet til kontemplasjon og kunnskap. Samtidig var han en av Romas rikeste menn, lærer og rådgiver for keiseren og aktiv i det offentlige liv. I et trøsteskriv han skrev i eksil på Korsika, kommer det tydelig frem at han mislikte å sitte i den typen ensomhet han så ofte anbefaler i egne tekster. Dette skillet mellom liv og lære er årsaken til at Seneca har hatt en variert resepsjon hos senere lesere.

Mest kjent og oversatt erEpistulae morales ad Lucilium(Moralfilosofiske brev til Lucilius, 124 brev). Disse essayistiske brevene favner et bredt spekter av temaer, men har ofte et moralfilosofisk spørsmål som utgangspunkt. I brevene ser vi at Seneca ikke nølte med å låne tanker og ideer fra andre filosofiske skoler, han siterer for eksempel ofte filosofenEpikur.

Blant Senecas øvrige overleverte filosofiske skrifter finner vi de såkalteDialogi (Dialoger, 12 bøker) som er viet moralfilosofiske spørsmål (Om vrede, Livets korthet osv.). Til disse regnes også traktateneDe clementia (Om mildhet, bare delvis bevart) ogDe beneficiis (Om velgjerninger, sju bøker). Blant dialogene finnes også tre såkalteconsolationes, trøsteskriv til venner og familie som tar utgangspunkt i en tragisk personlig hendelse og gir filosofisk trøst til den rammede.

INaturales Quaestiones (Naturvitenskapelige undersøkelser, 7 bøker) beskrives og forklares en mengde ulike naturfenomener.

I tillegg til de filosofiske verkene skrev han også tragedier, disse er de eneste fullstendig bevarte eksempler på romersk tragediedikting. Til sammen er ti tragedier overlevert under hans navn, men to av dem anses å være senere etterligninger.

Blant tapte verker regnes en biografi om faren, en traktat om ekteskapet, flere epigrammer, en rekke filosofiske, geografiske og naturvitenskapelige avhandlinger og flere taler, deriblant den Nero fremførte for senatet til forsvar for drapet på Agrippina. En bitende satire i anledning av Claudius' død,Apocolocyntosis(transformasjonen [av Claudius] til et gresskar) stammer angivelig fra Senecas hånd.

I senantikken og middelalderen var Seneca en kjent og respektert forfatter. Derfor finnes det en del senere verker fra denne perioden som ble utgitt under Senecas navn. Mest kjent er den fiktive korrespondansen mellom Seneca og apostelenPaulus. Det antas at de anonyme forfatterne likte Senecas filosofi og ønsket å lage en forbindelse mellom ham og Paulus, for dermed å gjøre Seneca mer akseptabel for kristne lesere. For slike tekster sier man at forfatteren er pseudo-Seneca.

Stilistisk danner Seneca skole gjennom korthugd pregnans og epigrammatisk formuleringskunst, han har stor sans for fyndord og har gitt opphav til flere kjente sitater.

• oderint dum metuant – la dem hate, så lenge de frykter
• Sapiens vivit quantum debet, non quantum potest – den kloke lever så lenge han bør, ikke så lenge han kan
• [om å lese for mye]non vitae sed scholae discimus – da lærer vi ikke for livet, men for skolens skyld.

Hans stil er ansett som paradigmatisk for sølvalderlatinen (første århundre e.Kr.) og dens retorisert og blomstrende språk.

De filosofiske skriftene, herunder brevene, dialogene og trøsteskrivene, handler i hovedsak om veien til det gode liv. De er skrevet for å bevege leseren til å forbedre seg og vikler seg sjelden inn i filosofiske spissfindigheter. I stedet behandles temaer som livets korthet eller menneskelige laster fra mange vinkler, med stadig nye eksempler og metaforer. Nesten samtlige av de moralfilosofiske verkene har en mottaker som Seneca snakker direkte til (f.eks. Lucilius i brevene eller Nero iDe clementia).

Naturales Quaestiones er en samling med teorier og observasjoner om naturvitenskapelige fenomener. Seneca forklarer blant annet lyn og torden, jordskjelv, Nilens utspring og årsaken til vind. Senecas stoisisme la sterk vekt på at verden gikk i en forutbestemt retning, og at naturstudier kunne gi innsikt i denne verdensånden. Bøkene gir et interessant innblikk i den dannnede romers forståelse av naturen i det første århundre e.Kr og kan sammenlignes med Plinius d.e. sinNaturalis Historia som er fra samme periode.

Tragediene til Seneca bygger alle på greske forbilder som Euripides og Sofokles, likevel er de sterkt preget av sin romerske samtid og Senecas stoiske tankegods. Hovedkarakteren(e) er gjerne overmannet av en ekstrem følelse, for eksempel smerte, hevnlyst eller kjærlighet, og driver historien ved å gjennomføre grusomme handlinger. I utgangspunktet er tragediene skrevet på jambisk trimeter, med varierende versemål i korpassasjene. Vedrørende antall akter, personer på scenen og generell oppbygning ligner de noe på de greske forbildene, men med elementer gjenkjennelige fra senere gresk komedie og det vi vet om romersk tragedie under republikken. Senecas tragedier skiller seg fra de greske tragediene på noen sentrale punkter: Senecas tragiske univers er mye mørkere og meningsløst; det finnes ingen tydelige tegn på guddommelig vilje; de menneskelige karakterene er langt mer ekstreme og mer introverte; istedenfor dialog er det lange monologer som pensler ut emosjonelle landskap; Senecas hovedkarakterer er gjerne maniske og vet allerede fra første akt hva de vil gjøre.

Apocolocyntosisstår i en særstilling blant verkene. Det er humoristisk, det eneste eksempel på en menippisk satire fra den klassiske perioden, og gjør narr av den nylig avdøde keiser Claudius. Det hersker en viss tvil om Seneca er forfatteren.

Senecas filosofiske forfatterskap og tragedier har hatt sterk innflytelse i Frankrike fra 1500- til 1700-tallet (Montaigne,Corneille,Racine). I Italia var han mye lest i senmiddelalderen, noe en stor spredning av manuskripter gir indikasjon på, senere påvirket hans tragedier italiensk renessansedrama ogMonteverdis opera. I England overtok tragedieforfattere mye stoff fra Seneca i den såkalte gullalderen under dronning Elisabeth den første: For eksempel hevnende spøkelser, vittige despoter og monologiske innslag, der skikkelser debatterer med seg selv. Spesielt viktig var Senecas tragedier for sjangeren hevntragedie som var populær i Italia, Spania og England gjennom hele renessansen. Nyere forskning har funnet mye Seneca hosShakespeare.

Etter barokken svant interessen for hans voldsomme tragedier, men filosofien ble fortsatt lest; dialogene og epistlene var et mye benyttet dannelsespensum utover på 1700 og 1800-tallet. Hans praktiske råd om hvordan man kan leve et bedre liv, treffer lesere også i dag. I det tyvende århundre blomstret det igjen opp en interesse for tragediene, blant annet gjennom en del nyoversettelser og oppsetninger.

V.Sørensens danske biografi,Seneca – humanisten ved Neros hoff(1999 siste utg.) er oversiktlig. En kort biografi på engelsk erSeneca av A.L. Motto (1973).

En diskusjon om Seneca som historisk og politisk skikkelse finner man iA philosopher in Politics av Miriam Griffin (1992). Det finnes flere filosofiske studier, en nylig utkommet antologi erSeneca and the Self av Shadi Bartsch og David Wray (2009). Tragediene har siden 1960-tallet blitt gjenstand for mye forskning. Tre senere monografier er:Tragic Senecaav A.J. Boyle (1997),The Passions in Play: Thyestes and the Dynamics of Senecan Dramaav A. Schiesaro (2003) ogSeneca and the Idea of Tragedyav G. A. Saley (2010).

• romersk litteratur