For å finne et brukbart landingssted for Philae måtte kometoverflaten kartlegges, og 15. september ble ett område blant fem kandidater plukket ut. Området fikk navnet Agilkia. Da Philae ble frakoblet 12. november 2014, var avstanden til Jorda 510 millioner kilometer, som radiosignalene brukte litt over 28 minutter på å tilbakelegge. Landingen måtte derfor skje forhåndsprogrammert og slik at instrumentseksjonen nærmet seg kometkjernen med en relativ hastighet på omkring én meter i sekundet. I kontakt med overflaten skulle et kaldgass-system holde Philae nede, mens to avfyrte harpuner og isskruer i landingsføttene skulle sørge for feste.

I et mykere enn forventet møte med overflaten virket verken kaldgass- eller harpunsystemet, og senere analyser viste at instrumentseksjonen faktisk spratt to ganger. Først til en høyde av omkring én kilometer med en varighet på 1 time og 50 minutter. Philae hadde dessuten sneiet borti kanten av et krater slik at den var påført en rotasjon. Sprett nummer to varte i syv minutter. Da instrumentseksjonen omsider kom til ro, var det i en vinkel på omkring 30 grader og tett opptil en klippe eller kratervegg. Dette skapte problemer fordi solcellepanelene, på tross av en heving og dreiing av seksjonen, ikke klarte å lade opp dens to batterier. En del vitenskapelige målinger ble utført, men det var ikke nok strøm til overføring av alle resultater. Kontakt med bakken via Rosetta opphørte 15. november 2014.

Philaes nøyaktige landingssted var ikke kjent før 5. september 2016, da instrumentseksjonen, etter iherdig leting, ble observert på et bilde fra et høyoppløsningskamera på Rosetta.

67P hadde i lang tid vært på vei innover mot Sola, og nærmeste punkt i banen,perihel, ble passert 13. august 2015. Avstanden til Sola var da 186 millioner kilometer, atskillig mer enn Jordens gjennomsnittsavstand som er omkring 150 millioner kilometer. Temperaturstigningen førte likevel til en betydelig økning i kometens utstrømning av damp fra vannis og frosne gasser, dermed også ørsmå stenpartikler, støv og organiske stoffer som utgjør kometens atmosfære, ellerkoma.

Den avtagende avstanden til Sola ga forhåpninger om at Philaessolcellepaneler på ett eller annet tidspunkt ville motta nok sollys til å lade batteriene på nytt, og 13. juni 2015 ble det virkelig, gjennom Rosetta, mottatt en 85 sekunders melding om at instrumentseksjonen var i god stand. En del data ble overført ved denne og seks senere kontakter av begrenset varighet.

Rosetta, som altså fulgte med på 67Ps reise, tok utmerkede bilder i tillegg til å foreta målinger. Utstrømningen av gasser og partikler gjorde det imidlertid nødvendig å holde en viss avstand. Bare i ett tilfelle på vei innover mot Solen var avstanden så liten som seks kilometer.

Data fra Rosetta og Philae indikerer funn av 16 ulikeorganiske forbindelser i utstrømmet materiale. Hovedbestanddelen er vannis, men det er oppdaget enaminosyre som er vanlig iproteiner, dessutenfosfor, en nøkkel-bestanddel avDNA, ogcellemembraner.

Mange har ment at isen i kometkjerner har vært et viktig bidrag til Jordasvann, men data fra Rosetta viser atisotopforholdet i vanndampen som nær Sola strømmet ut fra 67P, det vil si forholdet mellomdeuterium oghydrogen, er tre ganger høyere enn i vannet på Jorda. I så fall er det lite sannsynlig at vannet her nede kom fra kometer av typen 67P.

23. juni 2015 forlenget ESA operasjonstiden for Rosetta ni måneder, altså til slutten av september 2016. Dessuten ble det antydet at sonden mot slutten av operasjonstiden ville bli landet på 67P. Årsaken var at kometen med Rosetta i enellipseformet bane rundt fjernet seg fra Sola, og med utsikt til for lav strømforsyning og med Sola som nærmet seg synslinjen mellom Rosetta og Jorden, gjaldt det å utnytte instrumentlasten til nærstudier av kometen før det var for sent. Dessuten var det nødvendig å hindre at radioutstyret på Rosetta ble et forstyrrende element i fremtidens kommunikasjon medMars-sonder. Følgelig ble radioutstyret automatisk og permanent slått av 30. september 2016 ved kontakt med 67P 30. Rosetta ble dagen før sendt på kollisjonskurs mot den minste av de to delene kometkjernen ser ut til å bestå av.