Reagan ble valgt til president med overveldende flertall i 1980. Den sittende presidenten, demokratenJimmy Carter, vant bare seks delstater og fikk 49valgmannsstemmer mot Reagans 489. Som andel av stemmene nasjonalt fikk Reagan 50,7 prosent, Carter 41,0 og den uavhengige kandidaten John Anderson 6,6 prosent.

Reagan vantDet republikanske partiets nominasjon etter å ha slåttGeorge H. W. Bush, som han valgte som sin visepresidentkandidat, og Anderson, som altså stilte som uavhengig i selve valget. Reagan representerte konfronterende, oppbruddsvillige strømninger på høyresiden i sitt parti, mens Bush ble ansett som de mer moderate, etablerte partikretsenes mann.

Carter ble nominert etter å ha beseiret utfordrerenEdward Kennedy i kampen om Det demokratiske partiets nominasjon, en uvanlig nødvendighet for en sittende president.

Reagans seier over Carter er blitt tolket ulikt. Enkelte har sett den som en seier for høyresiden og et mandat for omlegging av politikken i retning av sterkere markedsløsninger og nedbygging av offentlige velferdsordninger. En del har også pekt på det Republikanske partiets såkalte «sørstats-strategi», et forsøk på å kapre hvite velgere isørstatene som var i mot oppløsningen av rasebaserte hierarkier på 1960-tallet. Andre igjen har hevdet at seieren først og fremst var en rungende avvisning av Carter og hans mislykkede forsøk på å avhjelpe 1970-årenes økonomiske nedgang, industridød,inflasjon ogstagflasjon og forfall i storbyene. Disse tre faktorene spilte trolig alle en rolle, og var alle tilstede i Reagans tidligere valgkamptale fra 1976 der han brakte på bane såkalte velferdsdronninger (welfare queens) – påståtte svarte kvinnelige svindlere som utnyttet velferdsytelser, som et argument for å kutte disse dyre ordningene. Mangelen på en løsning avgisseldramaet i Teheran, på tross av både flere diplomatiske fremstøt og en mislykket amerikansk militær operasjon i Iran, spilte også stor rolle i valgkampen.

I flere av disse tolkningene har utbredt frustrasjon med USAs svekkede internasjonale status vært viktig – Reagan gjorde mange majoritetsamerikanere stolte av landet sitt på en måte Carter ikke greide. Han appellerte til en nostalgisk patriotisme fra tiden før forandringene i 1960-årene, med referanser tilnybyggernes pionerånd så vel som en idyllisert versjon av 1950-tallets forstads- og familieliv for majoritetsbefolkningen.

Reagan fikk støtte av den «nye høyresiden», en samlebetegnelse for organisasjoner fra 1970-årene med engasjement for en mer konfronterende linje i utenrikspolitikken, for innskrenking av myndighetenes rolle i økonomien, for kristenkonservative saker som bønn i skolen og tradisjonelle familiemønstre, og en avvisning av kritikken USA fikk for sin rolle i Vietnam (seVietnamkrigen) og andre utviklingsland.

Støtten til Reagan kom også fra tidligere demokratiske kjernegrupper, slik som hvite industriarbeidere med slektsbakgrunn fra Øst- og Sør-Europa. De hadde tilhørt velgergruppene som sluttet opp omFranklin D. Roosevelts «New Deal», men identifiserte seg ikke med demokratenes nye kampsaker i 1970-årene, slik somlikestilling,borgerretter,miljøvern og krigsmotstand. Reagans budskap om å beskytte skattebetalerne mot utgifter til velferdsytelser hadde også økende appell i denne gruppen med tilnavnet «Reagan Democrats», som selv var blitt sterkere økonomisk.

Flere år medinflasjon og stigende arbeidsledighet hadde imidlertid nesten halvert Reagans popularitet i den første perioden. Hans økonomiske politikk politikk basert på skattekutt, deregulering og redusert offentlig forbruk, ga ikke tydelige resultater og møtte betydelig kritikk, også internt idet republikanske partiet. Hans sterke fokus på militær opprustning midt i en økonomisk krise ble også kritisert, da mange mente pengene burde vært brukt på å håndtere innenlandske problemer.

Reagan ble gjenvalgt i 1984 med en seiersmargin enda mer overveldende enn den første. DemokratenesWalter Mondale vant bare delstaten han selv kom fra. Reagan fikk 525 mot Mondales 13 valgmannsstemmer, og 58,8 prosent mot Mondales 40,6.

Mondale, som hadde vært Carters visepresident, vant demokratenes nominasjonskamp som partietablissementets kandidat. Han fikk hard kamp av senatorenGary Hart og den afrikansk-amerikanske baptistprestenJesse Jackson. Mondale valgte kongressrepresentanten Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat; den første kvinnen på en presidentstemmeseddel for ett av de to store nåværende partiene.

Reagans seier har vært tilskrevet oppgang i økonomien det siste året før valget, og Reagan fikk drahjelp av den patriotiske stemningen etter den vellykkedeinvasjonen av Grenada. Med slagordet «Morning in America» argumenterte Reagan for at han hadde ført USA ut av de vanskelige 1970-årene, både nasjonalt og internasjonalt.

Innenrikspolitisk førte Reagan i sin første presidentperiode en ekstremtliberalistisk politikk («Reaganomics»), der skattelettelser og økte forsvarsbevilgninger ble finansiert ved kraftige nedskjæringer i andre offentlige utgifter. Dette førte til økonomisk vekst, men også til store budsjettunderskudd. En økning i dollarkursen førte til dårlige tider for eksportnæringene og økte rentekostnader, noe som særlig rammet bøndene. Til sammen bidro dette til en forverring avhandelsbalansen, særlig medJapan.

Reagan hadde gått til valg på etliberalistisk program i den økonomiske politikken. I tråd med teorien om at styrking av tilbudssiden i økonomien ville skape vekst, ble skattene sterkt redusert, særlig for høye inntekter.Marginalskatten på inntekt ble senket fra 70 til 50 prosent. Det skulle øke investeringslysten, skape arbeidsplasser og øke varetilbudet og etterspørselen.

Kuttene var med på å skape et ubalansert budsjett, der bortfallet av inntekter ikke ble gjort opp for. Sosiale tjenester ble kuttet, mens forsvarsutgiftene økte, slik at resultatet i sum var enorme budsjettunderskudd og sterkt stigende statsgjeld. Utover i sin presidenttid gikk Reagan med på å øke enkelte skatter for å dempe underskuddene, men ikke nok til å rette opp den underliggende ubalansen.

Under ledelse av sentralbanksjef Paul Volcker, innsatt avJimmy Carter, kominflasjonen under kontroll fra 1983. Prisen var høye renter og sterkt økendearbeidsledighet. I 1983 var arbeidsledigheten nesten ti prosent, før den begynte å synke og lå på 5,3 prosent i 1989. I kombinasjon med nedskjæringen i offentlige budsjetter skapte ledigheten store sosiale problemer. I 1982 var økonomien i resesjon – tilbakegang – deretter i vekst fra 1983 og ut tiåret. I valgåret 1984 var den på hele 7,3 prosent.

Reagans støttespillere på den kristne høyresiden fikk færre og mindre seirer i praktisk politikk enn mange hadde ventet. Han var først og fremst interessert i bekjempelse avSovjetunionen og begrensning av offentlige inngrep i økonomien, og i mindre grad i de moralske og religiøse spørsmålene mange tilhengere engasjerte seg i. I noen grad fikk disse aktivistene gjennomslag i form av mer konservative utnevnelser til Høyesterett, selv om to av de tre dommerne Reagan utnevnte viste seg moderate.

Også organisasjoner for likestilling og minoritetsspørsmål var skuffet over fremgangen i 1980-årene; politikerne forholdt seg langt mer passive i slike saker enn i tiåret før, og flere peker på Reagans behov for å holde seg inne med «Reagan-demokratene» som en årsak til dette. Reagan nektet å gjennomføre sanksjoner motapartheidregimet i Sør-Afrika, og ble i 1986 sterkt kritisert av senere nobelprisvinnerDesmond Tutu.

Reagan har også blitt kritisert for sin passive holdning til utbruddet avaids i USA, først registrert i 1981. Sykdommen ble ofte omtalt på en nedsettende måte som et problem forhomofile menn, også av politiske myndigheter. Holdningene ble gjenspeilet i befolkningen, der en oppmykning fant sted fra midten av 1990-årene. Rundt 100 000 amerikanere hadde utviklet aids i 1989.

Utenrikspolitisk fikk Reagans presidentperiode særlig betydning i forholdet tilMellom-Amerika ogSovjetunionen. I Mellom-Amerika avsluttet Reagan forgjengerenJimmy Carters menneskerettighetspolitikk, invaderteGrenada i 1983 og støttet konsekvent regjeringen iEl Salvador ogcontras iNicaragua.

Reagan hadde i sin første presidentperiode inntatt en nærmest uforsonlig holdning til Sovjetunionen ogkommunismen. Særlig kjent ble hans formulering fra 1983 om Sovjetunionen som «det ondes imperium». Han satset også på en kraftig opprustning og utvikling av nye rakett- ogatomvåpen. Mest oppsiktsvekkende var en offentlig finansiert industriell og militær kjempesatsing som skulle utvikle et system for nedskyting av sovjetiske atomraketter høyt i atmosfæren (Strategic Defense Initiative (SDI), iblant benevnt «Star Wars»).

Reagans ideologiske uforsonlighet kom fra 1985 i skyggen av hanspragmatisme som politiker, da han begynte et banebrytende samarbeid med den nye sovjetlederenMikhail Gorbatsjov. Et toppmøte mellom de to i november 1985 ble opptakten til en forsonlig dialog mellom øst og vest og ledet til mer fruktbare forhandlinger omnedrustning. I alt holdt statslederne firetoppmøter, hvor høydepunktet var undertegnelsen avINF-avtalen i 1987, som begrenset antallet mellomdistanseraketter i Europa.

For Reagan-administrasjonen stod motviljen mot kommunismen og det påfølgende samarbeidet med den ikke som motsetninger, men som uttrykk for en riktig republikansk strategi, nemlig at Sovjetunionen bare ville gå inn i reelle forhandlinger dersom USA stod sterkt. Gorbatsjovs vilje til kompromiss må imidlertid også forstås i lys av innenrikspolitiske endringer i et økonomisk svekket Sovjetunionen.

Forholdet til Latin-Amerika ble preget av vilje til militær konfrontasjon der Reagan så fare for kommunistisk eller venstreorientert innflytelse. I 1983invaderte en styrke Grenada i Karibia. I Nicaragua støttet Reagan-administrasjonen geriljaangrep fracontras mot det venstreorientertesandinist-styret, som del avIran-Contras-skandalen som ble avslørt i 1986. I El Salvador fikk myndighetene omfattende våpenleveranser fra USA til bruk underborgerkrigen i landet, som i Nicaragua for å unngå sosialistisk innflytelse. Omfattende overgrep mot politiske motstandere og sivile fant sted uten konsekvenser for USAs støtte før omkring 1990.