I 1772 kjøpte Peder Anker gårdenBogstad en mils vei nordvest forChristiania, med betydelige skogeiendommer iSørkedalen og blant annet fleresagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slektLeuch, som aldri hadde bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt.Skjøtet på Bogstad, som ble utstedt i 1773, ble undertegnet av Mathia ogBernt Anker i fellesskap. Peder hadde i 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna ElisabethCold, og de flyttet straks sin faste bopel til Bogstad.

Familien Leuchs hovedbygning medbarokk parterrehage ned motBogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Peder Anker utvidet bygningen, blant annet for å få plass til sin store kunstsamling fra utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden karakterisert som «fyrstelig». Han førte et elegant hus, blant annet med besøk av utlendinger på reise i Norge.

På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring 1780. Der drev han planteforsøk, blant annet med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartnerenJohann R. Grauer, som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad gratis som landets første «landbruksskole» for bondegutter. Like før Danmark-Norge ble trukket inn iNapoleonskrigene sommeren 1807 haddeJohn Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster, dette var grunnlaget forDet kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grevHerman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen av egen norsk bank og eget universitet.

Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendomVækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad, en halv mils vei, som samtiden benevnte «en Chaussée» (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt «at til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veier».

I 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershusstift. Sammen med de to generalveimestrene, brødreneGeorg Anton ogNicolai Frederik von Krohg, har Anker mye av æren for den storstilte utbyggingen av hovedveier i Sør-Norge på slutten av 1700-tallet. Den gamle kongeveien over Dovre til Trondheim, som hadde fått store skader under storflommen «Storofsen» iGudbrandsdalen i 1789, ble utbedret med trasé på begge sider av Mjøsa. I årene 1790–1793 ble veien fraHolmestrand tilKristiansand anlagt, og omtrent samtidig veien tilBergen overValdres ogFillefjell.

I 1791 kjøpte AnkerBærums Jernverk iLommedalen iBærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførtetantieme for arbeiderne så produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte. I 1799 kjøpte han den del avNordmarka som grenset inn til Sørkedalsgodset, og i 1804 skoger og vassdrag videre østover tilMaridalen. Der hadde han i 1793 anlagt en ny stangjernhammer,Hammeren iMaridalen, somfilial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han «Ankerveien» fra Bogstad til Hammeren for å lette transporten avtrekull til verket og halvfabrikata avstangjern fra Bærum. De norskejernverkene produserte særligstøpejern, til ovner ogkanoner, og stangjern, tilsmijern (spiker, bolter, beslag,hestesko og lignende), det meste ble eksportert.

Peder Ankers mangesager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han omkring år 1800 atskillig skog vedRandsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis 550 000dekar. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene blefløtet overTyrifjorden tilSteinsfjorden og tatt opp til vannskillet påKrokskogen i øst ved Åsa. Derfra ble det fløtet ned vassdraget ved elver, dammer og renner til godsets dalfører Sørkedalen og Maridalen, hvor tømmeret ble skåret for eksport. Tømmertransporten opp den bratte åssiden skjedde ved vannkraft som drev 12kjerrater, et komplisert tømmertrekk med drivhjul,renner og lenker. Kjerraten i Åsa regnes for det største driftsanlegg som noen privatmann bygde i Norden på den tiden, planlagt og utført av svenskenSamuel Bagge. Omkring 1810 beskjeftiget Peder Anker ca. 2600 mann, og etter kjøpet avjernverkene Hakadal ogMoss (1820) økte antallet ytterligere.Malmen til jernverkene ble dels tatt ut i gruver vedArendal ogKragerø, fraktet sjøveien tilSandvika i jakter, og kjørt videre frem med hest.

Godset omfattet en mengde skoggårder oghusmannsplasser.Leilendingene forpaktet jordveiene til eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring,fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav mange arbeidsplasser.

Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode medhøykonjunktur for norsktrelast ogjernverksdrift, med gode eksportmuligheter. I 1807 kom krisen på grunn avNapoleonskrigene, der Danmark-Norge deltok påNapoleons side etter det såkalte «Flåteranet». Den franskefastlandssperringen var til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i krig med Storbritannia, Norges største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer ogrederier ble hardt rammet, og mange gikkkonkurs. Peder Ankers virksomheter greidde seg med et nødskrik.

Da stormaktene vedfreden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, begynte arbeidet for norsk selvstendighet. Anker deltok pånotabelmøtet påEidsvoll 16. februar 1814, som ble kalt sammen avstattholderChristian Fredrik.

Deretter ble det kalt sammen enriksforsamling i den store hovedbygningen påEidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetterCarsten Anker. Peder Anker møtte som riksforsamlingens første representant forAkershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sittgrevskap Jarlsberg. Under riksforsamlingen ble den norskeGrunnloven vedtatt 17. mai 1814,Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Anker tilhørte det såkalteunionspartiet, som mente en union med Sverige var mer realistisk enn et selvstendig norsk kongedømme. Unionspartiet ble ledet av grev Wedel. Anker var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt.

Det nyopprettede norske kongedømmet ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprinsKarl Johan skulle danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble Wedel finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges førstestatsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham tilridder avSerafimerorden i 1815 og til ridder avCarl XIIIs orden i 1821.

• Gruppeportrett (Peder Anker med hustru og datter, helfigur) avJens Juel, 1792; Bogstad Stiftelse, Oslo
• Maleri (som serafimerridder, knebilde) av Fredric Westin, antatt 1815;Jarlsberg Hovedgård, Tønsberg
• Portrettbyste (bronsert gips) avHans Michelsen, 1819; Bogstad Stiftelse, Oslo
• Portrett (brystbilde) av O. J. Södermark, ca. 1820; Bogstad Stiftelse, Oslo
• Portrett (brystbilde) avC. F. Vogt, ca. 1820;Ulefos hovedgård,Nome