Ole Torjussen vokste opp på farsgården Helling iÅl. Han viste tidlig stor leselyst og et alvorlig sinnelag, og han holdt seg borte fra ungdommens forlystelser. 20 år gammel overtok han morsgården Stave. Samtidig kom han i kontakt med Hans Nielsen Hauge, som på denne tiden reiste omkring iHallingdal og holdtoppbyggelser (religiøse møter).

I 1803 giftet han seg med datteren til en av haugianerlederne i Modum. På Hauges oppfordring solgte han i 1804 gården i Hallingdal og flyttet tilSvanøy sørøst forFlorø, som han hadde kjøpt, med Hauges hjelp, for 11 999 riksdaler. For å kjøpe Svanøy måtte Ole Torjussen sette seg i gjeld, men fallet i pengeverdien de nærmeste årene gjorde at han kunne betale mesteparten av gjelden ved inntekter fra heldige sildefangster. I 1804 tok han etternavnet Svanøe.

Hans Nielsen Hauge regnet Svanøe som en av sine beste venner og hadde «plassert» ham på Vestlandet for å skape et nytt haugiansk sentrum der. Svanøe gjorde gården sin der til et lokalt midtpunkt i den haugianske vekkelsen. I sitt testament innsatte Hauge ham som en av de «eldste», det vil si en leder for haugianerne i distriktet. Svanøes innflytelse var stor, men han hadde ikke selv anlegg for muntlig forkynnelse. Han lånte villig ut hus til andre forkynnere og utga noen oppbyggelige skrifter, blant annet oversatt fra tysk.

Svanøe var en foregangsmann som drev mangesidig næringsvirksomhet. Den gamle storgården med sin meget gode jord gav gode muligheter for jordbruk, og beliggenheten på en øy åpnet for utstrakt fiske. Gården hadde store skoger, og Svanøe drev sagbruk, båtbyggeri og skipsbyggeri. En tid eide han også et saltkokeri, og han hadde borgerskap i Bergen, hvor han drev kjøpmannshandel og dessuten eide en bygård og lyststedet Frydenlund i Sandviken utenfor byen.

Svanøe ble valgt som representant til detoverordentlige Storting i 1814, hvor han stemte for unionen med Sverige. Senere var han representant på stortingssamlingene 1821, 1824, 1827, 1836 og 1842 og på de overordentlige Storting 1822, 1828 og 1836–1837, dessuten vararepresentant i 1818 og i 1833. Han deltok lite i Stortingets forhandlinger og er karakterisert som mer en handlingens enn en ordets mann. Han sluttet seg heller ikke til bondeopposisjonen.

Sønnen Christopher Svanøe (1810–1887) overtok gården og drev den enda bedre enn faren hadde gjort. Han var stortingsrepresentant på alle stortingssamlingene 1848–69. Svanøy er fortsatt i slektens eie, men hovedbygningen, hvor de eldste delene er fra cirka 1750, og 50 dekar park, ble i 1972 solgt til den selveiendeSvanøy Stiftelse, som blant annet driver forskning på oppdrett avhjort.

• Utg.A. H. Francke: Catechismus-Prædikener, Bergen 1836
• utg.H. H. Reuchs: Den aandelige Aarvaagenhed, Bergen 1837
• Faderligt Raad og Opmuntring til sine Børn, Bergen 1839
• Nogle Formaninger og Erindringer til sande Christne, uddragne af J. F. Boesens Skrifter, Bergen 1847

• haugianere
• Svanøy gård

• H. N. Hauge:Om religiøse Følelser og deres Værd, 1817, s. 107f.
• NFL, bd. 5, 1901
• Lindstøl, bd. 1, 1914
• A. Bugge og S. Steen:Norsk kulturhistorie, bd. 4, 1940
• A. Coldevin:Norske storgårder, bd. 2, 1950, s. 367–378
• H. Koht: biografi iNBL1, bd. 15, 1966