Bonaparte ble født iAjaccio påKorsika som sønn avCarlo Bonaparte ogLetizia Bonaparte, født Ramolino. Som svært ung fikk han i 1779 friplass vedkadettskolen i Brienne. I 1784 begynte han på krigsskolen i Paris, og i 1785 var hanløytnant i artilleriet.

Bonaparte var først korsikanskpatriot. Senere kom han i strid med lederen av selvstendighetspartiet,Pasquale Paoli, og han og hans brødre ble ivrigejakobinere. I 1793 måtte familien forlate Korsika.

Etterden franske revolusjon gjorde Bonaparte rask karriere i revolusjonsarmeen. I februar 1794 ble hanbrigadegeneral etter å ha utmerket seg ved beleiringen avToulon. Han kom i kontakt med broren tilMaximilien Robespierre som på dette tidspunktet var revolusjonens fremste leder. Etter brødrene Robespierres fall i juli 1794, falt Napoleon i unåde og var en tid uten stilling. Han ble imidlertid oppdaget av tidens ledende politiker, grevPaul Jean François Barras, som kunne bruke den unge jakobinergeneralen til å bekjempe monarkistene, og i oktober slo han ned en monarkistisk oppstand iParis.

I mars 1796 ble Napoleon gift medJoséphine de Beauharnais, som hadde gode forbindelser. I april samme år overtok han kommandoen over den franske armeen som skulle angripe østerrikerne i Nord-Italia. I slutten av april rykket han over grensen tilPiemonte, som kort tid etter ble tvunget til å slutte fred. Deretter beseiret han østerrikerne i en rekke slag, og i oktober 1797 sluttetØsterrike fred iCampo Formio og avstod blant annetLombardia.

Bonaparte fikk et stort navn, ogdirektoriet, som satt med den utøvende makten i Frankrike, ble engstelig over hans popularitet. De gikk derfor med på hans forslag om at han skulle lede en militær ekspedisjon tilEgypt. Napoleon ville, somAleksander den store, erobreOrienten og beseireStorbritannia iIndia.

I mai 1798 seilte han fraToulon med 35 000 mann. På veien besatte hanMalta, som tilhørteJohannitterordenen. 1. juli landet han vedAlexandria. Han slomamelukkene vedpyramidene, men like etter ødela den britiske flåten den franske ved Abukir.

Bonaparte hadde med seg franske arkeologer og andre vitenskapsmenn, og han la grunnen til en sterk, kulturell fransk innflytelse i Egypt. Han forsøkte også å modernisere landets administrasjon. Tyrkia hadde erklært krig, ogBonaparte rykket inn iSyria, hvor han ble stanset ved festningen Acre av pest og av den britiske flåten.

Han måtte trekke seg tilbake til Egypt, og her beseiret han en tyrkiskarmé som var landsatt ved Abukir.

Nå fikk Bonaparte melding om at blant annetStorbritannia,Østerrike ogRussland hadde dannet en koalisjon mot Frankrike (andre koalisjon). Napoleon dro derfor tilbake til Paris.

9.–10. november (18.–19.brumaire) 1799 foretok han etstatskupp. «De yngres råd» ble jaget fra hverandre av soldater.Direktoriet var upopulært, og flertallet i befolkningen hilste kuppet med glede. Det ble opprettet et «konsulat» med tre konsuler. Bonaparte fikk som «førstekonsul» praktisk taltdiktatorisk makt.

I 1804 lot han seg etter en folkeavstemning utrope til «franskmennenes keiser» (empereur des Français) under navnet Napoleon 1., og 2. desember samme år satte han kronen påJoséphines hode og enlaurbærkrans av sølv på sitt eget iNotre-Dame. Han lot seg også utrope til konge av Italia.

Medbrumaire-kuppet og keiserkroningen var den franske revolusjon definitivt over. Napoleon styrteeneveldig, uten noen gang å ta avstand fra de revolusjonære idealene. Han opprettet en nyadel og skaffet seg et stort hoff med sentrum iTuileriene. Den rojalistiske opposisjonen ble hensynsløst slått ned. Hans makt bygde først og fremst på hæren. Han fremmet handel og den begynnende industrien, og gjorde mye for å bedre kommunikasjonene.

Hansforfatningsreformer, som for en stor del fortsatt står ved lag, innebar en sentralisering av styret, en oppdeling av landet idepartementer (fylker) som ble styrt av sentralt utnevnteprefekter, og ensanering av finans- og bankvesenet. Den revolusjonære lovgivningen ble fullført i 1804 gjennomCode Civil (også kaltCode Napoléon), der likhet for loven og privat eiendomsrett var bærende elementer. Dommerne ble uavsettelige embetsmenn.

Konkordatet i 1801 var en overenskomst (konkordat) medpave Pius 7. derDen katolske kirke fikk en ny plass i det franske samfunnet etter de religiøse stridighetene under revolusjonen.

I årene 1800–1807 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene, og gjennom dyktig diplomati hadde han også skaffet seg allierte mot britene. Konflikten dreide seg dels om maktbalansen i Europa, og dels om kontroll med den voksende handelen. Etter franskmennenes nederlag vedTrafalgar i 1805 var Storbritannia den ledende makten til sjøs, mens franskmennene i en rekke slag (Austerlitz i 1805,Jena i 1806 ogAuerstedt i 1806) sikret seg herredømme på kontinentet.

Etter freden i Tilsit (i dagSovjetsk) i 1807 stod Napoleon som den fryktede leder av den sterkeste stat på kontinentet. Han utnevnte sine slektninger til konger og fyrster og drømte om å sikre Frankrike og seg selv en lederrolle i verden. Men i de landene han kontrollerte, vakte det uro og strid.

Fra 1808 var det opprør iSpania, som varte helt til 1814. Britene støttet dengeriljaen spanjolene hadde startet, og i 1809 startet Østerrike en ny krig (femte koalisjon). Napoleon vant også denne krigen gjennom flere blodige slag. I 1809 ble han skilt fraJoséphine for neste år å kunne gifte seg medMarie-Louise, den østerrikske keiserens datter. I 1811 fødte hun sønnenNapoleon (2).

Napoleon forsøkte å ramme Storbritannia gjennomfastlandssperringen, en blokade som ble mislykket. Samtidig ble forholdet tiltsaren stadig dårligere. I juni 1812 gikk Napoleon til krig mot Russland, og han ledet selv angrepet i spissen for en hær på rundt 600 000 soldater, med blant annet østerrikere og prøyssere. De russiske soldatene var dyktige til å forsvare seg, og ved stadig å unngå slag bevarte de sine styrker godt.

I september nådde NapoleonMoskva, men da vinteren satte inn og forsyningstjenesten sviktet, kunne ikke de franske generalene bli i Moskva. Deler av byen var ødelagt, tsaren avviste alle fredstilbud, og 19. oktober måtte Napoleon begynne tilbaketoget. Det ble en grusom retrett, i kulde og snø, med mangel på mat, medisin og klær, stadig angrepet av fienden. Av armeen på 600 000 vendte bare om lag 10 000 tilbake.

Det katastrofale felttoget til Russland var begynnelsen på slutten for Napoleons makt. Motstanderne samlet seg i den såkalte sjette koalisjon.Preussen ogSverige erklærte seg enig med britene og russerne i at Napoleon måtte gis et avgjørende nederlag. I august 1813 sluttet også Østerrike seg til koalisjonen, og Napoleon led et alvorlig militært nederlag vedLeipzig i oktober samme år. Han måtte nå trekke seg tilbake til Frankrike, og klarte på mesterlig vis å holde angriperne borte vinteren 1813–1814.

• Les mer omNapoleonskrigene

Det franske folk var nå blitt lei av krigene til Napoleon, og ønsket å stanse blodsutgytelsene. 31. mars 1814kapitulerte Paris, 2. april erklærte senatet Napoleon for avsatt, og 7. april måtte han undertegne sin tronfrasigelse i slottetFontainebleau. To uker senere tok han avskjed med garden og reiste tilElba, som seierherrene hadde overlatt til ham. Der fortalte hans venner ham snart etter at det var misnøye med det nye regimet i Frankrike.

1. mars 1815 gikk han i land i Sør-Frankrike med 1500 mann. De soldatene som ble sendt mot ham, sluttet seg med begeistring til ham, og 20. mars rykket han inn i Paris uten å ha møtt motstand. Han utstedte en ny, mer liberal forfatning, men stod på ny overfor en koalisjon av alle Europas andre stormakter. Han fikk samlet en ny hær på 125 000 mann som rykket inn iBelgia. 18. juni led han et avgjørende nederlag vedWaterloo mot britene underWellington og prøysserne underGebhard Leberecht von Blücher.

22. juniabdiserte Napoleon etter «de hundre dagene», nesten 46 år gammel. 9. juli måtte han gå om bord i en britiskkrysser. Han ble deportert tilSt. Helena, en liten fjelløy langt sør iAtlanterhavet. Her dikterte han sinememoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821.

I 1840 ble kisten hans ført til Paris og bisatt iInvalidedomen.

Få personer har dominert og fascinert sin samtid og ettertid så mye som Napoleon. Oppfatningene av ham er også svært ulike. Sikkert er det at han hadde en veldig arbeidskapasitet, en sjelden evne til å fastholde enkeltheter og samtidig beholde oversikten, en enestående evne til konsentrasjon og en konkret, skapende fantasi.

Som feltherre hadde han uvanlige evner, både strategisk og som inspirator for soldatene. Hans innerste drivkraft var utvilsomt hans vilje til å herske, og han forstod også å påtvinge andre sin vilje. Han innførte Code Civil (Code Napoléon) i mange land, for eksempel Italia og statene lengst vest i Tyskland, og hans styre kunne på mange måter virke «progressivt». Politikken hans viste imidlertid tydelig at han ville utnytte de erobrede landene til fordel for Frankrike. Napoleon hadde ikke noen forståelse for de nasjonale bevegelsene. Sosialt sett var han borgerskapets keiser for så vidt som han opprettholdt og forsvarte revolusjonens sosiale resultater. Men samtidig var han autoritær, og han hadde ingen sympati for åndelig og politisk frihet. Hans reformer gjorde ugjenkallelig slutt på det førrevolusjonære regimet, men samtidig ble hans nederlag slutten på Frankrikes storhetstid.

Spesielt i Frankrike er det et utall legender om Napoleon. Det er trykt flere samlinger av Napoleons brev, og litteraturen om ham er mer omfattende enn om kanskje noen annen historisk person.

Det finnes mange kjente billedlige fremstillinger av Napoleon. Blant de mest kjente erJacques-Louis Davids portretter (David var keiserens hoffmaler fra 1804):Napoleon til hest på St. Gotthard (1800, slottet i Berlin),Napoleons kroning (1805–1807, Louvre) ogUtdeling av ørnene (1810, Versailles).

• Napoleonstiden i Frankrikes historie
• Napoleonskrigene
• Norge under napoleonskrigene
• Bonaparte (slektsoversikt)

• Mykland, Knut (1985): Revolusjonstid og Napoleonstid (bind 13 i Cappelens Verdenshistorie)
• Tønnesson, Kåre (1985): To revolusjoner (bind 10 i Aschehougs Verdenshistorie)
• Lindqvist, Herman (2005):Napoleon
• Zamoyski, Adam (2007):1812 – Napoleons russiske tragedie