Skotsk musikkliv er særlig karakterisert ved en livskraftig folkemusikk, med nasjonalinstrumentetsekkepipe som er knyttet både til detmilitære og til folkekulturen. Vanlige dansemusikkformer erjig,reel og den rytmiske særpregedestrathpey med såkalteScotch snap (omvendtepunkteringer).

Englands eldste kjente tonekunst, bardenes sang, har levd frem til våre dager. Folkesangtradisjonen omfatterballader ogviser av forskjellig innhold. Dansemusikk til blant annetmorris- ogcountry-danser fremføres påfiolin,sekkepipe ogtrekkspill.

Folkemusikken iNord-Irland er felles med resten avIrland.

• Les mer om musikk i Irland

Britisk folkemusikk er en viktig ingrediens også iamerikansk folkemusikk, og via dettecountry-musikk og modernepopulærmusikk i det hele tatt.

Gregoriansk sang ble innført omkring 600evt. og blomstret imiddelalderen; et av den tids størsteorgler ble bygd iWinchester-katedralen i cirka 950. Tidligpolyfoni er dokumentert i en 1200-tallscanonSumer is icumen in i tostemmiggymel-stil. Denne engelskefaux-bourdon teknikken ble formidlet til kontinentet gjennom musikken tilJohn Dunstable (1390–1453), den ledende engelske komponisten på 1400-tallet.

Fraværet av hoff samt den lave statusen musikk fikk iSkottland etter denkalvinistiskereformasjonen i 1560, gjorde at utviklingen av en selvstendig skotsk kunstmusikk ble hemmet. I England derimot blomstret kunstmusikken iTudortiden. Viktige komponister er:

• John Taverner (1490–1545)
• Christopher Tye (1505–1573)
• Thomas Tallis (1505–1585)
• William Byrd (1540–1623)
• John Bull (1562–1628)
• Orlando Gibbons (1583–1625)
• Thomas Morley (1557–1602)
• John Dowland (1563–1626)

Den anglikanske kirken ble en viktig impulsgiver. Populære verdslige musikkformer var variasjonsverker forvirginal,madrigaler og solosanger medluttakkompagnement.Henry Purcell (1659–1695) representerer høydepunktet på 1600-tallet, mens tyskerenGeorg Friedrich Händel (1685–1759) ble en dominerende kraft på 1700-tallet som blant annet gjennom sine korverker bidro til den høye standard korsangen senere har hatt i landet.

Frem til slutten av 1800-tallet hadde ikke Storbritannia flere komponister av internasjonal betydning, men britisk musikkliv fikk en ny oppblomstring med komponistene:

• Frederick Delius (1862–1934)
• Edward Elgar (1857–1934)
• Hubert Parry (1848–1918)
• Charles Villiers Stanford (1852–1925)
• Arthur Sullivan (1842–1900)
• Alexander MacKenzie (1847–1935)

Tidlig på 1900-tallet tok flere komponister opp motiver fra eldre engelsk folkemusikk, og Purcell ogrenessansekomponistene ble vist fornyet oppmerksomhet. Sentrale komponister er:

• Gustav Holst (1874–1934)
• Arthur Bliss (1891–1975)
• Ralph Vaughan Williams (1872–1958)
• Cecil Sharp (1859–1924)

Fra etterkrigstiden erBenjamin Britten (1913–1976) den viktigste komponisten. Eller kan disse nevnes:

• Robert Russell Bennett (1894–1981)
• William Walton (1902–1983)
• Michael Tippett (1905–1998)
• Humphrey Searle (1915–1982)
• Iain Hamilton (1922–2000)
• Thea Musgrave (født i 1928)
• Alexander Goehr (født i 1932)
• Harrison Birtwistle (født i 1934)
• Peter Maxwell Davies (1934–2016)
• John Tavener (1944–2013) slo an langt bredere enn det som er vanlig for en klassisk komponist med sin helligeminimalisme på 1990-tallet.

Britiskjazz hadde tidlig sterke bånd til amerikansk jazz. Amerikanske musikere spilte ofte i England og hadde stor påvirkning på britiske musikere som blant andre pianistenGeorge Shearing (1919–2011) som selv flyttet til USA.

Fra 1960-tallet kom det fram en rekke musikere med tydelig egenart i mindre grad influert av amerikansk jazz. GitaristenJohn McLaughlin ble en av samtidens mest innflytelsesrike gitarister med impulser fra blant annetrock,blues,klassisk indisk musikk og jazz, og han blir han regnet som en av pionerne innenfusion. BassistenDave Holland, som utvandret til USA, er av jazzens mest betydningsfulle bassister. Både McLaughlin og Holland spilte medMiles Davis, blant annet på albumetBitches Brew, et av jazzhistoriens mest sentrale album med sin fusion av jazz og rock.

Flere britiske musikere hadde en estetikk med større slektskap til europeisk musikk og ble tilknyttet det tyske plateselskapetECM. Dette gjelder blant andre trompetistenKenny Wheeler (opprinnelig fraCanada) saksofonist og bassklarinettistenJohn Surman, blant annet kjent for sitt langvarige samarbeid med den norske vokalistenKarin Krog og pianisten John Taylor (1942–2015).

I samme periode utviklet det seg en egen retning innen fri improvisert musikk i England med slektskap til den klassiske samtidsmusikken. Toneangivende britiske musikere som gitaristenDerek Bailey, saksofonistenEvan Parker og trommeslager Tony Oxley utviklet fra 1960-tallet en tydelig egenart og regnes i dag som stilskapere innen denne musikken.

Utover 1980-tallet kom det fram en ny generasjon utøvere som bandet Loose Tubes, pianistenDjango Bates, blant annet kjent fra sitt samarbeid medSidsel Endresen, og saksofonistene Iain Ballamy (født i 1964), Andy Sheppard (født i 1957) ogCourtney Pine.

Siden begynnelsen av 1960-årene har Storbritannia, ved siden avUSA, vært toneangivende innenrock ogpopmusikk, og en lang rekke britiske artister hører med blant de mest populære i verden.Pop,rock,heavy metal,EDM,punk,nyveiv,singer-songwriter,ska,britpop,indie ogboyband er blant sjangrene der britiske artister har hatt svært betydelig innflytelse. Den første bølgen av britisk rock som slo igjennom i USA på 1960-tallet, ledet an avThe Beatles ogThe Rolling Stones, blir kaltThe British Invasion.

En del av befolkningen i Storbritannia har røtter frade vestindiske øyer, og landet fikk tidlig en viktig musikkscene derjamaicanske musikktradisjoner ble mikset medafrikansk-amerikanske impulser innenrap oghiphop. Fra den britiske rapscenen har det kommet særegne subsjangere og musikkstiler som britcore, UK drill, afroswing, grime og triphop. Britcore var en en viktig inspirasjonskilde for norsk hiphop på begynnelsen av 1990-tallet, mens grime og triphop har hatt et større internasjonalt publikum med artister somStormzy ogMassive Attack.

• Storbritannia
• Kunst i Storbritannia