Røttene tilkunstmusikken iIran kan føres tilbake til de gamlemesopotamiske,babylonske ogassyriske kulturer. Den langvarige kontakten medgresk kultur fikk stor betydning og førte trolig til grunnleggende endringer i musikklivet.

Undersasanidene (226–651 evt.) var Iran et ledende kulturland, musikerne hadde en privilegert status og musikklivet blomstret. Da araberne erobret sasanidenes rike, kom de under sterk innflytelse av den persiske musikken, særlig etter atkalifatet var flyttet tilBagdad, som lå i sasanidenes land og skulle bli et intellektuelt senter imiddelalderen. Persiske musikere og teoretikere tok ledelsen i utviklingen av islamsk kultur, med Ibn-Sinâ (Avicenna, 980–1037) og Safi al-Din (død 1294) i spissen. Persisk påvirkning er tydelig hos deseldsjukkisketyrkerne. Også demongolske ogtyrkiske erobrerne fra 1200- til 1500-tallet var under sterk persisk innflytelse. På denne tiden var det dessuten kontakt og utveksling medKina.

Frasafavidenes (1501–1722) nasjonale renessanse er det bevart færre skriftlige vitnesbyrd om musikalsk aktivitet, men europeiske reisebeskrivelser og persiske miniatyrmalerier vitner om den sterke stillingen musikken hadde, til tross for at landet som mange andre muslimske land offisielt hadde en restriktiv holdning særlig til instrumentalmusikk. Den persiske innflytelsen er spesielt merkbar iIndia, der persiske ord somektar, dutar, sehtar, chartar og så videre ble tatt opp (lutt med 1, 2, 3 eller 4 strenger). Persisk musikk spilte også en dominerende rolle iDet osmanske riket.

På 1800-tallet førte europeisk påvirkning til en økende interesse for ensemblespill, og det oppstod nye vokale og instrumentale sjangere(pishdaramad, reng ogchaharmezrab) med innslag av vestligharmonikk og flerstemmighet, framført av orkestre med iranske så vel som europeiske instrumenter.

Europeiseringen ble ytterligere fremmet dasjahen Naser al-Din ansatte franske musikere til å lede sitt militærorkester. En av disse var Alfred Jean Baptiste Lemaire (1842-1907), som grunnla den keiserlige musikkhøyskole iTeheran og komponerte Irans førstenasjonalsang. Senere ble det dannet symfoniorkester, en opera og et ballettselskap.

Resultatet av den europeiske innflytelsen var en musikk som kombinerer persiske og vestlige tradisjoner. I denne blir de tradisjonelle persiskedastgah (modi) modifisert slik at de kan innordnes i det tempererte tonesystem. Ofte blir persiske melodier gjenstand for vestlig harmonisering, persiske sanger blir arrangert for kor, og persiske melodier spilt av for eksempel klarinett og piano.

Viktige instrumenter i den klassiske persiske musikken ersantur (cimbalom),tar(luttinstrument),kamancheh(strykeinstrument), ney(fløyte), daf(rammetromme),surnai (skalmeie),naghghareh(pauker),karnay (en langtrompet) ogdumbak ellertombak (en vaseformet tromme).

Det klassiske musikkrepertoaret kallesradif og grupperes etter 12 forskjelligemodi, hvorav 7 er grunnleggende (dastgah) og 5 avledede (avaz). Til hver dastgah hører melodiske formler,gushé, som alle har spesielle navn. Musikerne improviserer over disse formlene, og hvis de spiller ferdige komposisjoner, vil de aldri lyde likt fra gang til gang. Hvermodus bruker 7 skalatoner, men trinnene avviker fra de europeiske. Karakteristisk er trinn som er høyere enn enhalvtone, men mindre enn enheltone. Iranskemusikkteoretikere har forsøkt å skape et system ved å dele oktaven i 22 eller 24 mikrointervaller (kvarttoner). Musikken er overveiendehomofon og melodisk. Sangstilen er megetvirtuos med ornamenter og bruk avfalsettstemme.